Med et vær av noe sensasjonelt

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 6/2005

Del: 

Det var med betydelige forventninger jeg entret Astrup Fearnley Museet i anledning den nye utstillingen «Uncertain States of America: American Art in the 3rd Millenium». Hvem vil ikke ha forventninger på bakgrunn av en slik tittel? Utstillingen tar jo ikke bare mål av seg til å presentere den mest interessante kunsten fra det veldige nord-amerikanske kontinentet, den påberoper seg også å legge an tonen, ikke bare for det tjueførste århundre, men simpelthen for det tredje årtusen. Hvordan skal en utstilling

Likefullt er utstillingen en opplevelse, særlig hvis man klarer å legge fra seg ideen om det tredje årtusen. Vi presenteres for et mangfold av ulike uttrykk. Her finnes alt fra multimediainstallasjoner, video og collager til skulpturer, malerier og tegninger. Utstillingen omfatter også egne film- og performance-programmer og en foredragsrekke. Tross et overskudd av ideer og kunstnerisk energi nøler jeg likevel litt med å beskrive dette som så grensesprengende nytt. Snarere kan man si at utstillingen bekrefter tydeligere en dreining mot en politisk engasjert og samfunnsorientert kunst, som allerede i lengre tid har preget den internasjonale kunstscenen.
«Uncertain States of America» er en utpreget velegnet tittel. Ved dens klanglige likhet med «United States of America» minner den oss hele tiden om at det er det amerikanske som er under lupen. Mangfoldet av kunstneriske språk, materialer og tematikker feirer det fragmenterte og mangefasetterte som konstituerer det nord-amerikanske, som smeltedigel for ulike identiteter. Tittelordspillet peker også på en av utstillingens åpenbare tematikker, nemlig svekkelsen av, og den rådende ambivalensen knyttet til, supermakten USA. Det forente og det sikre er blitt usikkert og splittet, ikke bare etter 11. september, men vel så mye etter den ekspansive krigføringen i Afghanistan og Irak. For betrakteren vil også høstens massive naturkatastrofer føye seg til dette bildet av et USA nede for telling.
Kunstverkene agerer og engasjerer seg kritisk i den amerikanske samfunnsdebatten uten å artikulere ideologiske eller politiske standpunkter. Både i Scream group (An Iraqi offer: Duals not war) og i Eye Group (We Love Abortion) ser vi hvordan Karl Haendel på en skjødesløs og humoristisk måte klarer å sette fokus på alvorlige politiske problemstillinger. Poenget her er ikke å formulere et standpunkt for eller imot, men å sette betrakteren på sporet av en viktig tematikk. I disse verkene er selve debatten, det polemiserende, viktigere enn innholdet.
Flere av verkene bearbeider og problematiserer ulike sider ved den amerikanske identitet. I Matthew Day Jacksons gigantiske portrett av en indiansk kvinne, Eleonora, problematiseres det indianske som en fortrengt side av det amerikanske. Også det afro-amerikanske settes på dagsordenen, både i Edgar Archeneaux og Rodney McMillans The Micheal Jackson Project, og i Kori Newkirks eventyrlig vakre vinterinstallasjon der en hvit hai svømmer i et frossent hav omgitt av plastsnø og glasshaifinner under en neonskulptur av istapper. Newkirk har i flere år engasjert seg i problemstillinger knyttet til rase og identitet. I sin beskrivelse av installasjonen minnes han hvordan han som afroamerikaner i barndommen stadig ble konfrontert med sin egen malplasserthet i New York-vinteren.
Selv om jeg ikke ser utstillingen som en visjon for det 3. årtusen, opplever jeg den likefullt som en rik presentasjon av en ung kunstnergenerasjon, som tar opp aktuelle problemstillinger. Utstillingen er full av uavsluttede fortellinger; fragmenter og stemninger som vi selv kan dikte videre på. Jeg tar meg også i å beundre hvordan kuratorteamet gjennom den freidige tittelen har klart å gi denne utstillingen av uetablerte, og for de fleste ukjente amerikanske kunstnere, et vær av noe sensasjonelt.