Lavmælte skrik

Av: Magnus Andersson

Publisert:

Utgave: 6/2005

Del: 

Fra inngangsportalens tak på Kunstnernes Hus, med store gule bokstaver, roper Yngvild Kingren Rolland på vegne av Statens 118. høstutstilling «SCREAM UNTIL YOU LIKE IT». Vel inne i lokalene møtes man allikevel ikke av noe spektakulært, men heller av en noe lavmælt utstilling.

Årets utstilling har nesten et retro-preg, med verk som nærmest parafraserer samtidsklassikere og teknikker. Thomas Tveters Strandutsikt skuer inn i et hoppersk mørke, og Marit Anna Evangers fotografier fra Kautokeino hotell kan gi lignende konnotasjoner. Kari Merete Paulsen, Edith Lundebrekke og Espen Brændsrød flørter med op-art, og Ruth Rolands Kart over ømhetens rike har referanser til Gunnar S. Gundersens abstrakte verden, for bare å nevne noen eksempler.
Det er ikke mange kunstnere på Høstutstillingen som makter å leke med både sitt medium og kunsten de fyller det med. Kjersti G. Andvigs og Lars Laumanns Det samiske flagget i neon er et vellykket unntak, hvor Jasper Johns flaggkunst er blitt satt i et samisk perspektiv. Kunstverket i seg er litt av en selvmotsigelse, hvor det samiske flagget, symbolet for en opprinnelig kultur og befolkning, stilles i en voldsom kontrast til neonskiltet, som er skapt i massekulturens og inntjeningens navn. Kjetil Snuggeruds fotografier av Unni og Ali er et annet unntak. Begge har en overflod av ting. Ali har klærne på vaskeriet hvor han arbeider, og Unni har en samling kosedyr som hun har «tapetsert» veggene med. Positurene er omtrent de samme, og begge ser rett inn i kameraet med blikk som tilsynelatende er de samme – tomme og distanserte fra apparatet – men konteksten får blikkene til å fortelle to helt forskjellige historier. Tomheten i Unnis blikk kan speile ensomhet og falsk trygghet gjennom tingene hun omgir seg med. Med hendene om plastsekkene med klær er Alis blikk heller mangetydig. Situasjonen han befinner seg i, gir et ubegrenset repertoar av konnotasjoner, hvor politiske tolkninger er nærliggende.
En som kommenterer helt eksplisitt politisk er Pierre Lionel Matte, som i sitt fiktive kart Final Statusmap gir et scenario av hvor Norge og Sverige ville stått i dag hvis det ikke hadde blitt en fredelig unionsoppløsning. Kommentaren blir ekstra spenstig ved at Mattes scenario kan ses som en «oversettelse» av situasjonen i Israel/Palestina til norsk-svenske forhold.
Deler av årets høstutstilling er utlokalisert, til GlasMagasinet og Oslo S, noe som verken er spektakulært eller et nytt kuratorisk grep. Plasseringen av Behzad Farazollahis L.T.U på fasaden til Oslo S er allikevel særdeles vellykket. Fotografiet viser en naken mann som fotograferer en kvinne i bikini. Hun står fremfor et gitter som omringer en flyplass, og i bakgrunnen, på landingsstripen, står et fly. Ikke bare er bildet fengende og humoristisk, noe som kan synes passende for et verk som skal virke som en formidlende inngangsport og interessevekker for kunsten, men det åpner for en rekke spennende metaperspektiver, hvor Farazollahi, kanskje selv som tenkt turist, har fotografert en turist som fotograferer en turist, i et fotografi som henger på veggen til en bygning hvor turister ferdes etc.
Det later til å være en tendens i årets utstilling at nesten ingen kunstverk setter spørsmålstegn ved sitt medium, uansett om det er maleri, skulptur, installasjon eller video. Samtidig kan en sette spørsmålstegn ved om den lavmælte Høstutstillingen oppfyller de forventninger man har til den. Man venter vel bråk, ståhei og provokasjon, slik som Rollands inngangsskilt forespeiler? Selv om høydepunktene er få, er det likevel befriende at utstillingens jury har valgt kunstnerisk kvalitet fremfor provokasjon og spetakkel.