• David (Dobz) O’Brien og Fergal Gaynor på Cork Caucus Centre

    Danger Museum (Øyvind Renberg/Miho Shimizu).

Livet etter Beuys

Av: Øyvind Renberg

Publisert:

Utgave: 5/2005

Del: 

Cork i Irland er årets europeiske kulturhovedstad, men arrangørene sliter med å engasjere byens innbyggere. Prestisjen og økonomien som følger med tittelen burde være et løft for en by i periferien som ønsker å hevde seg i Europa. Men etter et spektakulært åpningsfyrverkeri har Cork vært preget av nedtur.

Deler av programmet til Cork 2005 ble til gjennom en åpen forslagsrunde og ironisk nok virker det som om den demokratiske tilnærmingen har ført til følelsen av utestengelse i byen. Av de over 2000 innsendte forslagene ble bare en liten prosent valgt. Og i stedet for U2 eller Pavarotti, preges programmet av lokale prosjekter og smale bestillingsverk.

Fra gata og opp
Midt oppi dette foregår Cork Caucus, som en del av Cork 2005, men med en annen vinkling til demokratiet. Med inspirasjon fra Joseph Beuys’ frie universitet forsøker kuratorene Charles Esche, Annie Fletcher og Art / not art å takle spørsmålet om demokrati og kulturens relevans – fra grasrota i Cork. Caucus åpner for å debattere kunst som sosial og politisk intervensjon, og har samlet mennesker fra alle nisjer i samfunnet til å lære, skape, infiltrere og forandre. Gjennom et år med utviklingsceller og åpne fora skal en bevegelse av sosial bevissthet settes i gang i Cork.
Cork Caucus nådde sitt høydepunkt i juli da over 60 internasjonale tenkere og kunstnere inntok byen. Men om leger og musikere løser problemer sammen etter at guruene har dratt, vil tiden vise. Stavanger 2008 leter for øyeblikket etter ideer, og Cork Caucus kan bli en interessant modell for byens kunstscene.

Ikke-akademier
Billedkunst traff David (Dobz) O’Brien og Fergal Gaynor fra Art / not art for å prate om livet etter Cork Caucus.
– Kan dere fortelle litt om Art / not arts arbeid med Cork Caucus?
Dobz: – Cork Caucus samlet en rekke internasjonale kunstnere, kuratorer og teoretikere til en slags sommerleir nå i juli. Vi hadde blant andre Chantal Mouffe, Gayatri Spivak, Catherine David og Sarat Maharaj her, mens Vito Acconci var med på lanseringen i mars. Allerede i 2004 begynte vi å diskutere forskjellige tanker rundt kunst, politikk og samfunn. Vi gikk gjennom alt fra Roland Barthes’ teorier om foto til Jonathan Rabans bok Soft City som handler om forholdet mellom byen og dens innbyggere. Dette var også den ideologiske kjernen for aktivitetene i sommer.
– Vi jobbet i lesegrupper og utviklingsceller som la grunnlaget for prosjekter. Irlands økonomiske vekst de siste ti årene har ført til en sterk privatisering av Cork og mange av ideene handlet om å ta byen tilbake. Gruppen Invisible Pilots plasserte for eksempel hvite benker, som hinder – eller som steder å slappe av – i menneskeflommen rundt shoppingsentrene. Den thailandske kunstneren Surasi Kusolwong skapte et utendørs marked. I den ene delen ble lokale ferskvarer, bøker og antikviteter solgt til selgernes egne priser. I en annen del foregikk et 10-kronersmarked av billiggjenstander som Kusolwong hadde kjøpt direkte av småprodusenter i Thailand. Publikum ble konfrontert med nips vi tar for gitt i vesten, men som er livsgrunnlaget for mange i Østen. I den avsluttende delen av markedet ble publikum invitert til kaffe og en åpen diskusjon.
– Catherine David ledet et seminar om estetikk og politikk i forhold til migrasjon mens Shep Steiner ledet lesegruppen Comming Community med utgangspunkt i filosofen Giorgio Agambens teorier. Hvordan relaterte disse seg til Cork?
Gaynor: Ingen snakket direkte om Cork. Samtalene dreide seg etter hvert mer om globalisering, EU og demokratiet. Men en utvidet horisont er et verdig mål i seg selv i en liten by som Cork.
– Hva slags arv tror dere Cork Caucus vil etterlate seg i kunstlivet?
Dobz: – Vi hadde ikke noen definert visjon for livet i Cork etter Caucus, men vi forsøkte å åpne en dør for kunstnere, teoretikere og andre som bor her. Man kan gå over alt her, så Cork er godt egnet til å få folk fra ulike leire til å møtes. Problemet tidligere har vært at alle har holdt på i hvert sitt hjørne.
Gaynor: – Det er et flytende fundament for intellektuell kultur i Cork. Og hvis vi kan kanalisere den energien, tror jeg den intellektuelle høyeksponeringen Caucus bidro med, vil forandre ting.

Beuys
– I hvilken grad ble Joseph Beuys’ frie universitet realisert i Cork Caucus?
Dobz: – Det nærmeste vi kom Beuys’ ide var nok vårt Non-Academy, hvor vi også plukket opp mye fra det åpne læresystemet i 60-tallets Anti-University i London. Surasi Kusolwongs Invisible Academy var også viktig. Kusolwong driver sitt «universitet» for eksempel i en hage, hvor alle som er interessert kan være med. Kunsten blir utgangspunktet for utveksling av kunnskap framfor et kategoriserende utdanningssystem.
– Non-Academys tematikk spente fra økonomi til nanoteknologi med foredrag av spesialister innenfor disse feltene. Et eksempel er Myles Nolan som er Irlands ledende ekspert på edderkopper. Han er selvlært. At han har gått andre veier for å nå målet var interessant i denne sammenhengen. Teoretikeren og kuratoren Sarat Maharaj tok med seg en gruppe ut i villmarka i vest-Cork til en workshop om kunnskap og ikke-kunnskap.
Gaynor: – Men for meg var Caucus mindre Beuys og mer Paris anno 1789 når det fungerte. «Hvordan organisere» ble ett av temaene. Det dreide seg mer om et «vi» enn hva jeg tror det ville ha gjort i Beuys’ tilfelle.

Gurukomplekset
– Jeg leste om en studentaksjon Beuys var med på som professor i Düsseldorf. Det hele begynte bra, men da Beuys en dag ikke kom, løste gruppen seg automatisk opp. Gruppen fungerte ikke uten guruens tilstedeværelse. Vil Cork oppleve det samme, når de store skikkelsene reiser fra byen?
Dobz: – Vi strakk prosjektet over halvannet år nettopp av denne grunn. Mange «guruer» besøkte byen flere ganger. Gjennom research, workshops, foredrag og møter med studenter bygget de opp et vennskap til byen. Cork later ikke som om den er noen metropol, og det påvirker dem som kommer hit. I stedet for å bedrive en skytteltrafikk mellom representasjonsmiddager møter man all slags folk, og man tar ferie fra den rollen man har i det internasjonale kretsløpet.
– Men det var også viktig å bringe store aktører hit for å vise at det faktisk går an, og for å se oss selv i en helhet. Vi trenger ikke importere kunstnerisk og pedagogisk praksis, men vi må delta og utvikle våre modeller.
Gaynor: – Nå må vi unngå at Cork Caucus blir til et produkt. Enkelte krefter ønsker å bruke Caucus i markedsføring – nettopp å profitere på de store navnene, fremfor å la deltakerne dreie konseptet i en naturlig retning.

Glasgow som glanseksempel
– Arrangørene bak Cork 2005 snakker som om Cork vil bli et nytt og bedre sted etter kulturhovedstadsåret. Tror dere det er mulig?
Dobz: – Nei, men vi kan håpe at noen av institusjonene endrer sine arbeidsmetoder. Hvis det irske kulturrådet bestemmer seg for å støtte et samarbeidsprosjekt i året, kan det få ballen til å rulle.
– Glasgow er et glanseksempel på en by som klarte å bruke tittelen til en positiv omveltning. Det var det som skjedde etter 1990 som betød noe. Folk forstod at kulturen allerede var der. Kunstscenen fikk det lille løftet av selvtillit som den trengte. Det hadde vært fantastisk – overraskende, men fantastisk – om noe liknende skjedde her.
– Har dere et tips til en fremtidig kulturhovedstad?
Dobz: – Ta penga og stikk! Det kan lett bli mye spetakkel og lite substans. Byråkrater og politikere er gjerne kun interessert i høye publikumstall.
– Det har foregått bra ting i Cork 2005, men det kan man takke de individuelle deltakerne for. Administrasjonen er for dårlig. Helt til i sommer var det nesten umulig å få tak i programmet. Det har vært lite penger, og man kom sent igang. Strategien med å be byen komme med forslag ble for retningsløs.
– Men min største frykt er at året vil medføre en ny utvandring. Gjennom møter med internasjonale kollegaer ser folk fordelene ved å arbeide i de sentrale byene. Noen er allerede på vei ut. En by vil kun være en kulturby hvis den klarer å beholde og utvikle et stort antall kunstnere, forfattere, dansere, skuespillere, musikere, og så videre.