Da kunstnerne hadde makta

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 2/2006

Del: 

Dag Solhjell er i sin gjennomgang av den norske billedkunstinstitusjonens politiske historie nå kommet til perioden 1940-1980. Etter hvert som han nærmer seg nåtiden blir det flere aktører å holde styr på, men fremdeles holder han en viss oversikt gjennom bruk av regimebegreper.

Solhjell beskriver hvordan det gamle Bildende Kunstneres Styre (BKS) – som han kaller et akademiregime – erstattes av et førerregime under andre verdenskrig. Dette regimet fikk liten betydning, med ett unntak: Innføringen av en avgiftsordning på auksjonssalg inspirerte til opprettelsen av 3%-avgiften etter krigen.
Etter krigen gjenvinner BKS – som ble valgt av kunstnere med minst fem gangers deltakelse på Høstutstillingen – sin privilegerte rett til å oppnevne et flertall i Nasjonalgalleriets og Kunstakademiets styringsorganer. Denne «elite»-organisasjonen fremstår i Solhjells bok likevel som kulturpolitisk impotent utover i 1950- og 60-åra. BKS får ikke noe av æren for verken opprettelsen av Riksgalleriet i 1952 eller Norsk kulturråd i 1965. Selv ikke når det gjelder statens nysatsing på arbeidsstipend fra 1963 er BKS synlig i Solhjells fremstilling.
På denne bakgrunn er det ikke overraskende at BKS faller når en ny kunstnergenerasjon vil demokratisere kunstnerorganisasjonene i 1970-årene. De unge kunstnerne visste å bruke sine organisasjonsevner både i kunstnerpolitikken og i formidlingspolitikken.
Denne leseren sitter igjen med et inntrykk av at begrepene akademiregime (BKS fram til 1975) og fagforeningsregime (NBFO fra 1975-) er litt for flatterende, i hvert fall hvis det er snakk om politisk innflytelse. Hvis vi skal tro Solhjells egen detaljerte fremstilling, fikk nok BKS lov å bestemme hvilke kunstnere som skulle tildeles statlige stipend og hvem som skulle kjøpes inn, men når det gjaldt utformingen av en billedkunstpolitikk holdt staten god avstand. Påstander som samfunnsforskere tidligere har kommet med om at kunstnerorganisasjonene hadde en nærkontakt med staten som kunne minne om forholdet mellom staten og LO (den såkalte nykorporatisme), blir avkreftet.
Det hadde vært interessant om Solhjell hadde gått litt nærmere inn på forbindelsen mellom kunstnerne og de politiske miljøene, men som den offisielle billedkunstpolitikkens historieskriver, fokuserer han mest på hva stortingspolitikere og departementer gjør. Han gir leserne en grundig gjennomgang av Stortingets holdninger til nedleggelse av kunstnerlønninger og nysatsingen på arbeidsstipend i begynnelsen av 60-årne. Han gjengir diskusjonen rundt opprettelsen av Norsk kulturråd i 1965 – fordi han mener Kulturrådet står for det viktigste som skjedde i den statlige billedkunstpolitikken i 60- og 70-åra. Interessant er Solhjells påstand om at Kulturrådet i disse årene drev en bevisst og aktiv prioritering av en desentralisert formidling gjennom bl.a. støtte til kunstnersentrene.
Solhjell legger mye vekt på å forklare hvorfor politikerne satset mer på kulturpolitikk fra 1960-årene av. Motivasjonen til nysatsingen lå, i følge Solhjell, i en panikk for at norsk kultur skulle drukne i en flom av internasjonal kultur. Solhjell burde i tillegg ha pekt på at den nye kulturpolitikken ble direkte inspirert fra Frankrike og at de aller fleste løsningene i kunst- og kunstnerpolitikken, også på stipend- og vederlagsområdet, ble importert fra utlandet. Ideenes betydning i politikken blir litt underkommunisert når ikke dette sies.
Solhjell viser med rette hvordan billedkunstfeltet i 1960- og 70-åra ble liggende etter andre kunstområder på statens kulturbudsjetter – særlig viktig var det at kunstmuseene ikke fikk delta i en gunstig statlig støtteordning for museer. Hovedårsaken til denne unnlatelsessynd, var etter Solhjells mening, dårlig organisering og samarbeid på billedkunstområdet i forhold til andre kunstområder. En påpekning som dessverre har sin aktualitet den dag i dag – hvis vi for eksempel sammenligner billedkunstfeltet med musikkfeltet.
Selv om flere av Solhjells konklusjoner kan diskuteres, er det viktigste og mest interessante ved boka alt det konkrete stoffet han har lett fram, både ved hjelp av foreliggende litteratur og ved selv å grave i arkiver.