• Still fra Johanna Billings Magical World, 2005.

    Med tillatelse fra STANDARD (OSLO)

B-side fra Billing

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 2/2006

Del: 

Magical World er populært. Verket deltok på siste Istanbul-biennale, det inngår som en del av «Modernautställningen 2006» på Moderna Museet og og vises nå som eneste verk på galleriet STANDARD (OSLO), hvor det allerede er innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum. Holder verket hva interessen bebuder?

I den sju minutter lange videoen Magical World forsøker den svenske kunstneren Johanna Billing å fange en situasjon som kan fungere som et bilde på (mis)forholdet mellom utopi og hverdag, individ og politikk. Billing har valgt låten A Magical World som Sidney Barnes skrev i 1968, og en gruppe barn fra en musikkskole i Dubrava, en forstad til Zagreb, til å fremføre den. Akkompagnert av musikere strever sjenerte barn med å nå opp til de øverste tonene og med de engelske ordene. Elementene fra dette kammerspillet fanges opp fint.
Men, Billings politiske agenda i Magical World trenger et større tilfang av bilder for å synliggjøres. Derfor henter kunstneren visuelt stoff fra andre steder, og det gjøres med klipp fra Dubravas hverdagsliv. Å bruke en poplåt som uttrykk for det utopiske er ok. Det er også lite å utsette på det håndverksmessige; Billing har sans for rytme og finstilte observasjoner. Problemet ligger i innholdet, som i for sterk grad preges av god vilje, en komfortabel armlengdes avstand og et underskudd på originalitet. Syngende barn som sammenstilles med klipp fra et grått og uglamorøst Dubrava blir bare banalt. Det bringer tankene hen til Norad-finansierte barne-tv-produksjoner fra fattigere land i verden.
I pressemeldingen fra galleriet heter det at; «sangens tekst – en melankolsk beretning om personlige og samfunnsmessige forandringer – får resonans i den forandring som denne relativt unge staten [Kroatia] gjennomgår i forsøket på å tilpasse seg krav fra EU.» Verket har altfor smale skuldre til å bære denne ambisiøse beskrivelsen. Dressen blir for stor.
På sett og vis er Magical World symptomatisk for en del av kunstfeltet som benytter seg av et politisert antropologisk blikk. Man må kunne kreve at dette blikket består av mer enn et godt subjektivt innslag, ellers risikerer det å ende opp som en parodi på seg selv.