• Alexey Kallima: The Calling, 2004. Foto: Transit.

Refleksjon heller enn revolusjon

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 2/2006

Del: 

Et stort, rødt kvadrat påskriblet ordet «revolution» pryder ytterveggen til Transit Art Space i Stavanger. I det nyåpnete galleriet ytterst på Skanskekaia vises utstillingen «Revolution» med ti kunstnere fra Russland og Ukraina.

Både tittelen og kvadratet etablerer forbindelser til Kazimir Malevitsjs suprematisme og den russiske avantgardens eksperimentelle kunstretninger i årene rundt revolusjonen i 1917. Men utstillingen avslører at det er lite revolusjonært over dagens kunstnere.
Tidlig på 1990-tallet uttrykte den post-kommunistiske kunsten både friheten ved og frustrasjonen over det ideologiske tomrommet etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sentrale kunstnerne som Anatolij Osmolovskij, Aleksander Brener og Oleg Kulik arbeidet med aksjoner og performancer med et politisk og radikalt innhold. De fikk tilnavnet Moskva-aksjonistene og opparbeidet seg et omstridt rykte både i Russland og utlandet. Private gallerier eksisterte ikke og samtidskunsten opererte i et økonomisk og kulturelt vakuum. Men i de siste tyve årene har Russland gjennomgått en rivende utvikling og den russiske samtidskunsten har tilpasset seg et internasjonalt kunstmarked.
Utstillingen i Stavanger er kommet i stand gjennom et samarbeid med Marat Guelman, den største kunstmagnaten og galleristen i Moskva, med egen filial i Kiev. Den gir dermed bare et lite utsnitt av hva som skjer på den russiske og ukrainske kunstscenen. Og slik jeg opplever det, blir tittelen «Revolution» og det røde kvadratet en markedstilpasset avsporing. Det er unødvendig å la fortidens politiske symboler fange publikums interesse for samtidens kunstnere.
Kurator Einar Børresen ønsker at utstillingen skal formidle samfunnsomveltningen og endringene i kunsten siden kommunismens fall, og mange av kunstnerne fremstår med et politisk engasjement: Flere av verkene reflekterer problemene som har oppstått i randsonen av det nye Russland og Ukraina, med den russiske ortodoksiens nye sterke plass, terrorisme og krigen i Tsjetsjenia. Den tiltagende spenningen mellom kristne og muslimer er et tema som i særlig grad utforskes i Aleksej Kallimas verk Houris og The Calling. Houris er navnet på jomfruene som i følge Koranen henter de døde tsjetsjenske soldatene opp til himmelen og i The Calling løftes en tsjetsjensk motstandskjemper, ikledd en treningsdrakt opp av to kvinneskikkelser. Bruken av gull skaper forbindelser til ikoner og altertavler med motiver av martyrer og helgener som har bøtet med livet for sin kristne tro. Bildenes røffe strek og djerve perspektivering gir samtidig en virkningsfull romopplevelse i tråd med barokkens idealer om bevegelse og optiske illusjoner.
De siste fem årene har det vært en økende internasjonal interesse for russisk kunst. Storsatsningen «Russia!» på Guggenheim i New York, og det at Flash Art viet to numre til utviklingen av russisk kunst etter Sovjetunionens oppløsning er eksempler på dette. I Norge viste Museet for samtidskunst i 2004 utstillingen «Se Opp! Kunst fra Moskva og St. Petersburg», kuratert av undertegnede, som tematiserte forskjellene mellom de to kunstscenenes orientering. Her var både Aleksej Kallima og performance-gruppen Blue Noses representert.
Blue Noses er kjent for sin politiske satire over aktuelle globale problemer knyttet til terrorisme, katastrofer og den russiske mafiaen. De er etter hvert hyppig vist internasjonalt, så hyppig at de har sett det nødvendig å lage det de humoristisk omtaler som «airport-art»! I utstillingen i Stavanger vises flere fotografier og videoarbeider fra gruppen, bl.a. fra serien «Little Men», vist på Venezia-biennalen i fjor. For Blue Noses er intet hellig – ei heller Malevitsj: Fotografiene Sex – Suprematism og Kitchen Suprematism hverdagsliggjør og gjenskaper suprematistiske komposisjoner av russisk rødpølse og svart rugbrød dandert på hvite tallerkener.
Galleri Guelman rår over mange gode kunstnere. Arsen Savadovs fotografiske iscenesettelser av gruvearbeidere oppkledd i ballettkjoler gjør inntrykk. Kunstnergruppen AES datamanipulerte bilder av barn som bærer på overdrevne store våpen i et surrealistisk landskap, er også interessante. I himmelen svever UFOer og andre futuristiske objekter i en skremmende fremtidsvisjon. AES har også tidligere fabulert over fremtiden og er også representert med fotografiene Witnesses to The Future, Islamic Project (2006) fra 1996. Vist i dag synes bildene å ha fått mer politisk aktualitet enn for bare 10 år siden.
Utstillingens svakeste innslag er etter min mening Vasiliy Tsagolovs malerier fra serien The Office Affaira (2005).Til tross for en elegant teknikk synes de to kontorscenene, med mannlig sjef og lettkledd kvinne, klisjeaktige. En lignende banal opplevelse får man i møte med den New York-baserte Aleksander Kosopalovs silketrykk My blood og My body. Koblingen av Jesus Kristus med amerikanske-globale merkevaregiganter som Mc Donalds og Coca-Cola er overtydelig og forslitt.
Med «Revolution» har Transit Art Space rettet blikket østover. Til tross for det noe snevre utvalget er det en prisverdig presentasjon med flere gode verk. Det er befriende og viktig med utstillinger som går utenom «det anglo-amerikanske» som ellers preger det norske kunstlivets selvforståelse og selvbekreftelse.