• Karin Mamma Andersson: Vi arbetar alltid så nära varandra utan att veta om det, 2005.

    Johan Bergenholtz

Maleriets pris

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 5/2005

Del: 

Den 28. september er det igjen klart for litt institusjonell pomp i kunstverdenen, når Carnegie Art Award 2006 deles ut på Henie-Onstad Kunstsenter. Årets vinner, svenske Karin Mamma Andersson, mottar én million svenske kroner fra den nordiske investeringsbanken Carnegie. Andersson får førstepremien foran islandske Eggert Pétursson og Petra Lindholm fra Finland. Sirous Namazi fra Sverige får årets stipend til en yngre kunstner på 100 000 kroner.

Da Carnegie Art Award ble arrangert første gang i 1998, var det mange som ønsket et slikt initiativ velkommen. Forestillingen om det glamorøse ved prisutdelinger, og ideen om friske penger fra næringslivet inn i kunsten fristet mange. Utenlandske priser som Hugo Boss-prisen og britiske Turner Prize var forbilder. Norske Bilder-prisen, nå 40 000 kroner, hadde blitt delt ut hvert år siden 1987, men ellers var det magre tilstander. I 1999 ble det foreslått en Høstutstilling-pris på 250 000 kroner til en av kunstnerne på utstillingen (se Billedkunst 1/99), og året etter ble Elefantprisen på 100 000 kroner delt ut på Momentum for første og eneste gang. Siden har flere store priser kommet til, som Munch-prisen på 350 000 kroner, og kunststipendene på 150 000 kroner fra cruiseselskapet Royal Caribbean (se Billedkunst 2/05).
Carnegie Art Award har utmerket seg ikke bare på grunn av størrelsen, men også på grunn av et svært profesjonelt apparat rundt prisen. Carnegies hovedkontor i Stockholm har en egen avdeling for administrering av prisen med tre fulltids ansatte, og alle sider ved utstillingen, fra juryens sammensetning til serveringen på presselunsjen er preget av overskudd og en høy grad av seriøsitet. Utstillingsturneen følges opp med et utførlig formidlingsapparat rettet mot både skoler og et generelt publikum, i tillegg til seminarer for det fagkyndige kunstmiljøet.

Støtte kulturen
Prosjektleder for Carnegie Art Award ved Carnegie i Stockholm, Anne Folke, sier at motivasjonen for kunstprisen var å støtte kulturen og skape en interesse for samtidskunst.
– Det har lenge vært en interesse for kunst i Carnegie. For noen år siden fant man ut at man ville støtte kulturen mer aktivt. Samtidig ble det stilt noen klare krav til en slik støtte: vi ville satse nordisk, vi ville ha høyeste kvalitet, og vi ville stimulere til kreativitet. For å få til dette mente vi det ville være uaktuelt å gi støtte via ren sponsorvirksomhet. Man står utenfor prosessene dersom man bare gir penger til noen andres prosjekt. Carnegie Art Award er en integrert og selvstendig del av Carnegies virksomhet.
– Hvorfor er det en viktig oppgave å promotere maleri?
– Da vi startet opp i 1997 reiste vi rundt og snakket med aktører i kunstfeltet, både kunstnere og gallerister, kritikere og museumsfolk, og ba om råd. Vi ville finne fram til et format som var langsiktig og som vi kunne håndtere. Vi kom til at vi måtte ha et begrenset fokus. I tillegg var maleriet på denne tiden underprivilegert. På akademiene og i kunstverdenen ellers var det en overvekt av video og installasjonsbasert kunst. Det var ikke opportunt å arbeide med maleri. Samtidig pekte flere på at maleriet er det fundamentale mediet i billedkunsten, i den forstand at de fleste kunstnere har vært innom maleri på et eller annet tidspunkt. Men vi inkluderer også andre medier så fremt de relaterer til maleri, som videoverk eller performance– prosjekter. Elmgreen og Dragsets bidrag til utstillingen i 1999 (Powerless Structures, fig. 44) hvor kunstnerne malte seg inn i en stor glassboks under åpningen på Kunstnernes Hus, er et eksempel. I år viser vi blant annet et lydverk av den islandske kunstneren Finnbogi Pétursson.
– Utstillingen tar sikte på å argumentere for et utvidet felt for maleriet?
– Ja, så absolutt. Vi mener dette også er positivt for diskusjonen rundt maleri. – Situasjonen nå er vel en annen enn midt på 90-tallet. De siste årene har vi sett en dreining tilbake til maleri som i stor grad har vært kommersielt motivert. Det er lett å trekke slutningen at bank pluss maleri er sant. Vil det være et alternativ for Carnegie å endre premisset for prisen, og promotere nordisk kunst generelt, og ikke bare maleri?
– Det ville ikke være bra for noen om Carnegie skulle satse på alle fronter. Vi må stå fast ved våre beslutninger over lengre tid, og ikke snu kappen etter vinden. Det er også viktig å se på hva slags maleri vi jobber med. Vi støtter det samtidige maleriet. Det ville være bedre at flere så verdien av Carnegies engasjement, slik at andre kunne satse tilsvarende på de områdene du etterlyser.
– For flere aktører fra næringslivet som er ute etter å kjøpe seg kulturell kapital er det blitt en utfordring å satse på mer avantgardistiske kunstpraksiser. Dette er altså ikke et alternativ for Carnegie?
– Vi har verk som bryter mot grensene for maleri, og innenfor de rammene vi har gitt oss selv er vi ganske fornøyde med det. Det viktigste for oss er at beslutningene vi tar er til det beste for kunstnerne, og at man skal kunne stole på oss. En effekt av prisen er at man kan se et spor av gallerier som plukker opp kunstnerne etter utstillingsturneen, og dette gjelder ikke bare prisvinnerne. Flere av kunstnerne som tidligere var forholdsvis ukjente har opplevd å få sine gjennombrudd etter Carnegie Art Award, sier Folke.
Styreleder og tidligere konsernsjef i Carnegie, Lars Bertmar understreker at kjernen i Carnegie Art Award er å bidra til å bedre kunstnernes mulighet for å arbeide med kunst på et høyt nivå, og å kommunisere verdier.
– Vi har langsiktige perspektiver på denne satsningen. Vi vil formidle et sett verdier om hva som er viktig i livet i forhold til virksomheten vår, både til omverdenen i form av kunder og forretningspartnere, og til våre egne medarbeidere. Carnegie Art Award hjelper oss å sende disse signalene.
– Hvordan opplever du mulighetene for synergieffekter i et samarbeid mellom kunst og næringsliv?
– Generelt sett er næringslivet ukyndige om kunstlivet, og jeg opplever også at kunstlivet mangler kunnskap om næringslivet. Det gjenstår mye i forhold til å finne formen for dette samarbeidet, men det viktigste for oss er å bidra til et sterkere fokus på langsiktige verdier som ikke nødvendigvis skal gi økonomisk avkastning.
– Hva kan næringslivet bidra med?
– Selvsagt mye økonomisk. Ellers er vi i næringslivet vant til å arbeide i et konkurranseutsatt miljø, og i tillegg måle oss etter internasjonale standarder. Dette er erfaringer som kan komme kunstmiljøet til gode.
– Hva er totalbudsjettet for prisen?
– Dette er ikke et budsjettspørsmål for oss. Vi setter kvaliteten først, og så får det koste det det koster. Men vi stiller opp med et romslig budsjett for å gjennomføre prosjektet. Det dreier seg om et betydelig antall millioner hvert år, sier Bertmar.

Markedstilpasning
Det har naturligvis ikke manglet på kritiske røster i forhold til Carnegies initiativ, både i forhold til næringslivets bruk av kunst generelt, og bankens prioritering av maleri spesielt. Kunstneren Hilde Rognskog har arbeidet med problemstillinger knyttet til næringslivssystemer og ledelseskultur. Hun mener at Carnegie-prisens utgangspunkt ikke innbyr til å lage en aktuell og eksperimenterende utstilling.
– Carnegie er tross alt en investeringsbank, og er tuftet på å få mange penger til å bli flere penger. I tillegg til at kunsten i Carnegie Art Award skal ha et kvalitetsstempel skal den også ha evne til å bli et investeringsobjekt i kunstmarkedet. Det ligger i sakens natur at utstillingen ikke vil bli politisk dagsaktuell, utover eventuelle enkeltverk som stilles ut. Juryen velger som regel ut solide kunstnere, men ender likevel ofte opp med trygge og markedstilpassede kunstverk. Når det er sagt, ser årets utstilling ut til å bli bedre enn tidligere, sier Rognskog.
Også styreleder i UKS, Eivind Slettemeås, tar forbehold.
– Den filantropiske ideen om kunsterskap som løftes frem av det frie initiativ, er egentlig svært dårlig egnet til å gripe tendenser i samtidskunsten. Til det har den altfor mye av et nytteperspektiv over seg, påpeker Slettemeås.
– Kritikk av en så stor kunstpris vil vel oppfattes som ganske surmaget, men jeg tror likevel at endel av interessen for Carnegieprisen ligger i at Norden ikke har hatt en gjennomgående tradisjon for filantropiske kulturarrangement eller stiftelser. Selskapet får dermed uforholdsmessig mye oppmerksomhet for dette, samtidig som den enkelte kunstneren opplever en form for statusopphøyelse som ligner på geniets. Uavhengig av om dette baseres på «det nordiske maleriet» eller andre myteskapende konstruksjoner, viser det først og fremst til et reaksjonært kunstsyn, sier Slettemeås.

Begrensninger og muligheter
Ina Blom, førsteamanuensis ved Institutt for kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, er årets norske representant i juryen. Hun sier at kritikken mot at prisen bare gis til maleri er forståelig, men at rammene for hva som kan passere som maleri i denne sammenhengen samtidig er definert svært vidt.
– Det er selvsagt et problem at prisen utelukker så mange interessante former for kunstnerisk praksis, men faktum er at dette fra Carnegies side er definert som en maleripris, med de begrensningene – og mulighetene – dette innebærer. Samtidig er det også viktig å se på hva som faktisk velges ut til utstillingen. Blant prisvinnerne finnes for eksempel et filmarbeid, Petra Lindholms Until, som selvsagt ikke er et maleri i en snever forstand.
– I juryens begrunnelse for valget av førsteprisen brukes karakteristikker som «maleriets stemningsskapende potensial» og det «visuelt spesifikke» ved maleriet. Kan ikke dette forstås som et tilbakeslag i forhold til diskusjonen om kunstens politiske orientering?
– Nei, det blir feil å lese juryens begrunnelse som et politisk signal av denne typen. I en jurysituasjon som denne diskuterer vi en gruppe enkeltverk innenfor en svært begrenset genre, og hvor det er noen som utmerker seg spesielt. Juryens begrunnelser er ikke annet enn et forsøk på å si noe om de spesifikke verkene som ble utpekt til vinnere. Dersom vi hadde juryert eller kuratert en stor biennale, med mange flere verk og mange flere typer verk ville denne typen begrunnelser selvsagt være kunstpolitisk retningsgivende på en helt annen måte.
– Men det er vel et problem at prisen kan forstås som en premiering av det uproblematiske?
– Det er alltid et dilemma. Kritikken av maleriformatet er en rimelig kritikk, samtidig som det definitivt ikke er en opplagt sak at maleri er «uproblematisk». Ikke-maleriske kunstformer er heller ikke automatisk «kritiske» og «problematiske». Men det er klart at man kunne ønske at det fantes en stor nordisk kunstpris som favnet langt videre enn denne prisen gjør.
– Hvorfor har du takket ja til å sitte i juryen?
– Mine motivasjoner er egoistiske. Jeg arbeider lite som kurator og sitter heller ikke i stipendkomiteer eller innkjøpskomiteer, så for meg er det en fin anledning til å se et stort materiale jeg ellers ikke ville hatt adgang til, og til å diskutere med interessante kollegaer. Jeg opplever også at det er ryddige rammer for å stille opp. Et jurymedlem kan bare være med i tre omganger, så det blir ikke et problem at man dominerer og influerer i årevis, sier Blom.
Hedevig Anker deltok på utstillingen i 2001. Hun sier at hele situasjonen rundt Carnegie Art Award bærer preg av å være en næringslivsbegivenhet.
– Som kunstner føler man seg verdsatt i en grad vi ikke er vant til i kunstmiljøet. Jeg opplevde det ærefullt og gøy å være med, men det er helt klart på deres premisser. Situasjonen opplevdes som en kulisse for næringslivet. Samtidig er det interessant å oppleve noe annet enn knapphet. Overflod skaper generøsitet, noe som er sjeldent i kunstverdenen. Jeg har et bilde fra åpningen i 2001 som er ganske betegnende, hvor alle kunstnerne står og ser mot bordet med all maten.
– Har karrieren fått et oppsving etter deltakelsen på Carnegie-utstillingen?
– Ja, helt klart. Det har vært viktig, men først og fremst i Norge. Det kunne være ønskelig at utstillingen i større grad førte til et tettere samarbeid mellom institusjoner i de nordiske landene. Carnegie følger heller ikke opp kunstnerne i ettertid, utover selve utstillingsturneen. For meg har det først og fremst vært en næringslivserfaring. Carnegie Art Award er bra for kunstnerne, men kanskje enda bedre for Carnegie, sier Anker.