• Carol Bove: The Night Sky Over Oslo, March 16, 2006, at 9 PM. Foto: Leif Gabrielsen.

Konseptuell kuratering?

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 2/2006

Del: 

«Draft Deceit» handler om ung og gammel konseptuell kunst, om kunst som språk og om hvordan den klassiske konseptkunsten har preget den senere tids noe utskjelte «nykonseptualister», som strømmet ut fra akademiene på 90-tallet.

Men det handler også om hvilket kritisk potensial som ligger i denne kunsten, og om hvordan kunstneren gjennom «konseptuelle og estetiske valg» posisjonerer seg i forhold til samfunnet. Kunstnere som Matias Faldbakken og Sam Durant er plassert side ved side med gamle storheter som John Baldessari, Gordon Matta-Clark og Dan Graham. Er så utstillingen et forsøk på å berettige en tidvis utskjelt kunstpraksis ved å plassere den i en kontekst der den gis en kunsthistorisk tyngde? Kanskje. Men det er uansett mer interessant i hvilken grad man tar det for gitt at denne kunsten faktisk fortsatt er radikal og slagkraftig. Ikke at den nødvendigvis ikke er det, men jeg savner en mer grunnleggende problematisering av nettopp dette, og ikke minst av hvordan man eventuelt skal formidle dette kritiske potensialet. Slik utstillingen nå fremstår, så ligger dette potensialet som et premiss man verken fullt ut rettferdiggjør eller setter spørsmålstegn ved.
Utstillingen er dessuten montert uten noen som helst informasjon i tilknytning til selve verkene. Dette er et paradoksalt valg ettersom mange av verkene krever en del bakgrunnsinformasjon før de blir interessante. Det gjelder spesielt Matias Faldbakkens Video Sculpture – en lett fallisk konstruksjon hvor overflaten består av svart videotape. Jeg var mer eller mindre ferdig med et avsnitt der jeg i saftig velformulerte vendinger gjorde rede for den følelsen av betent kjedsomhet jeg følte i møte med verket, men så leste jeg heldigvis Marta Kuzmas essay og fant ut at verket faktisk har mer dybde enn jeg først fikk inntrykk av. Skulpturen er inspirert av et bilde fra Afghanistan der billedfiendtlige talibanere har ryddet opp i noe syndig videorask. Denne referansen gir verket en egen assosiativ resonans, men ettersom motivet neppe kan anses som allment kjent, så forblir dette en dybde forbeholdt de (presumptivt) få som faktisk leser Kuzmas essay. Verket blir dermed interessant fordi det er et politisk ladet kommentarverk forkledd som tanketom konseptkunst på ordspillende autopilot.
Et annet verk som leker med betrakterens forventninger til et «konseptuelt» kunstverk er Carol Boves The Night Sky Over Oslo, March 16 2006 at 9 PM. Tittelen leder tankene mot den typen «tenke-seg-til»-verk som for eksempel Yoko Ono har drevet mye med, og som denne kritikeren har svært lite til overs for. Med romplanen i hende var det derfor med skjerpet skepsis jeg nærmet meg stedet der verket skulle være å finne. Gleden var desto større da det viste seg at verket ikke bare var morsomt, men bent frem vakkert. Med utgangspunkt i et horoskop for Oslo har Bove laget en installasjon av bronse som, hengende fra taket, danner en modell for hvordan himmelen kommer til å se ut over Oslo på datoen i tittelen. Verket blir et slags impresjonistisk vardøger, og fungerer i tillegg som et eksempel på hva som preger vår erfaring av virkelig god konseptuell kunst; kombinasjonen god idé og et interessant formspråklig uttrykk. I så måte fremstår Boves verk som forbilledlig integrert.
Disse to verkene belyser hvordan utstillingen ser ut til å ha tatt utgangspunkt i et kunstsyn der kunstverket forstås som selvforklarende – et syn som ofte forbindes med en mer formalistisk kunst. Faldbakkens verk antar først en interessant form etter at man er blitt introdusert for dets kontekstuelle egenskaper, mens Bove, på den annen side, kun peker utover gjennom betrakterens egen forestillingsevne. Det at man gjør bruk av en nesten modernistisk montering er derfor paradoksalt ettersom de fleste av verkene på utstillingen er eksempler på kunst som, lik Faldbakkens, avhenger av en kontekstuell ramme for å funke for andre enn det opplyste mindretall. Heldigvis finnes det derfor enkelte hint om hvordan utstillingen kan forstås.
Ett av disse er Kerry Tribes Here and Elsewhere – et videoverk der en ti år gammel jente intervjues om ulike spørsmål med tilknytning til tid, rom, virkelighet og representasjon. Her berører jenta mange av kjerneproblemene i den filosofiske estetikken, og hun gjør betrakteren i stand til å lese resten av utstillingen gjennom hennes egne betraktninger. Og selv om jentas betraktninger kun er kloke på en banal måte, så blir de likevel overførbare på utstillingens spørsmål rundt den konseptuelle kunstens internlogikk og selvoppholdelsesdrift. De tydeliggjør for eksempel hvor ubetydelige disse spørsmålene egentlig er for praksis. Og dette er faktisk kanskje den mest sympatiske lesningen de fleste andre verkene kan håpe på. Det er nemlig ingen verk her som egentlig vekker noen særlig nysgjerrighet. Kunst som dematerialisert selvrefleksivitet er vel kanskje ikke lenger så mye å være nysgjerrig på, og Tribes verk tydeliggjør dette gjennom å vise hvor utdaterte de filosofiske spørsmålene i videoen fremstår. Det er derfor litt rart at dette poenget ikke fremheves mer tydelig. Det er nesten som om man har forsøkt å skjule det ved utelukkende å fokusere på en litt skolemesteraktig påpekning av formspråklige referanser til Godard. Verkets betydning for utstillingen fremstår nå nesten som tilfeldig, eller i beste fall imponerende subtil.
«Draft Deceit» er en interessant utstilling, det er det ingen tvil om, men den er kanskje interessant først og fremst på grunn av spriket mellom ambisjon og resultat. Den blir på en måte et monument over en tankegang som gradvis er i ferd med å smuldre opp slik modernismen gjorde før den, men den tar ikke skrittet fullt ut og definerer seg selv på den måten. Dermed føles den litt for trygg. Kunstnerne er godt etablerte, endatil store navn, og tematikken kretser rundt allment anerkjente problemstillinger. Men disse problemstillingene avkles på en måte som gjør at kurateringen nærmest tar form av den konseptuelle kunstens egne strategier. Lik Faldbakkens kunstnerskap blir den et forsøk på å bringe diskursen videre gjennom presentasjonen av i utgangspunktet litt uinteressante verk; verk som er kjedelige å se på, men interessante å snakke om. Det gjør at utstillingen fremstår som gradvis mer interessant jo lenger tid som går siden jeg så den. Det er en merkelig følelse, men sannsynligvis et tegn på en uvanlig stødig kuratering.