• Fra «Dark Matter».

    Tom Sandberg

Neppe lagd for komfort

Av: Magnus Andersson

Publisert:

Utgave: 5/2005

Del: 

Når publikum kommer inn i Bjørlos installasjonskompleks, hvor Richard Barretts musikk skal fremføres, har musikken allerede begynt i form av noen loopede lyder. Disse går i ulike tempi, og skal i utgangspunktet visstnok sammenfalle etter 25 år.

Heldigvis varte denne forestillingen kun halvannen time – det var en lang nok plage. Bjørlos stålbenker var vonde å sitte på, men de ble neppe lagd for publikums komfort. Sterke lyskastere sto rett i ansiktet på noen publikummere, samtidig som de delvis var dekket til, noe som skapte en chiaroscuro-effekt i rommet. Det var som om mørket mellom lyspunktene ble synlig og til å ta på.
Etter en stund kommer forestillingens musikere inn på scenen, og litt senere klatrer dirigenten opp i en høy stålkonstruksjon. Elektronmusikken stilner, og ensemblene, norske Cikada og australske Elision, begynner å gi lyd til Richard Barretts plagsomt kjedelige musikk. Den er sikkert gjennomstrukturert på den mest utenkelig intrikate måte. Men uten partiturer og forklaringer fremstår den som amorf i sin form, sammensatt av plink-plonkete klangelement som får den å lyde som en parodi på samtidsmusikk.
Bjørlos installasjon ga selvfølgelig publikum et annet utgangspunkt for å lytte til den såkalte konserten som fulgte, men undertegnede ser ikke hvordan dette utgangspunktet skulle forhøyne refleksjonen og opplevelsen av det hørte; og Barrett ga heller ikke lyd til Bjørlos installasjon på en måte som forandret den betraktelig. Det eneste lyspunktet i forestillingen var at publikum fikk tillatelse til å bevege seg rundt i installasjonen, noe som er uvanlig i en installasjon der lydkomponenten består av en levende konsert. Det var et lyspunkt, ikke fordi det problematiserte eller stilte forestillingen i et klarere lys, men fordi man som publikummer i alle fall fikk følelsen av å styre noe under de 90 smertefulle minuttene som forestillingen varte.