• Fra Anne-Karin Furunes utsmykking i Wergelands Hus.

    Vegar Moen

Monumentale bekymringer

Av: Truls Ramberg

Publisert:

Utgave: 5/2005

Del: 

Det er ikke lenger uproblematisk å benytte innarbeidede nasjonale symboler i markeringer av norsk identitet og historie i dag. Et tegn på dette er for eksempel at mange vil føle seg litt beklemt ved gjensynet med markedsføringen rundt Lillehammer OL for et drøyt tiår siden, hvor tradisjonelle norske metaforer spilte en viktig rolle. I særdeleshet innenfor kunsten virker denne type symboler i vår tid ofte litt smakløse eller navlebeskuende, i lys av dagens sammensatte kulturelle og sosiale virkelighet.

Parallelt med denne utviklingen, og nært knyttet til den, kan det dessuten virke som om det er blitt mer komplisert å benytte monumentale kulturelle symboler og kunstuttrykk generelt, fordi dette lett kan oppleves som demonstrasjoner av makt og dominans for utenforstående kulturelle grupper.
Begge disse problemstillingene reiser seg i forbindelse med Anne-Karin Furunes’ nye utsmykning i Wergelands Hus, et senter for demokrati og sosialt engasjement, som åpnet tidligere i år i tilknytning til Eidsvollsbygningen. Men i dette tilfellet kan det virke som om utfordringene har resultert i en overdreven forsiktighet i det kunstneriske uttrykket. Furunes tar her utgangspunkt i blomstermetaforikken i Wergelands diktning, gjennom en vegg med blomstermotiver, overført fra fotografi til metallplater i form av perforeringer og fargetrykk. Vektleggingen av blomstermotivet innebærer at Furunes nedtoner det sosiale og samfunnsmessige engasjementet til Wergeland, som kanskje var den mest sentrale motivkretsen i hans diktning, og utvilsomt det elementet i hans forfatterskap som først og fremst gjør han relevant i sammenheng med dette senteret.
I følge kunstneren skal blomstene reflektere Wergelands kritiske og anti-autoritære holdninger, spesielt ved å fremstå som ville eller lite oppstilte, slik de er fremstilt i utsmykkingen. Samtidig er hun opptatt av at det duse preget i avbildningen skal hentyde til den fotografiske fremkallingsprosessen, hvor motivet gradvis fremkommer på fotopapiret.
Uansett hva Furunes måtte mene, har blomstermotivene først og fremst assosiasjoner til natur, og derfor fremstår utsmykkingen tematisk sett som litt malplassert i sammenhengen den inngår i. Mest av alt bærer utsmykkingen preg av en frykt for å virke kontroversiell i en sensitiv historisk og symbolmessig sammenheng og en utfordrende kunstnerisk oppgave. De ambisiøse og prisverdige ambisjonene til å stimulere til refleksjon og engasjement som ligger til grunn for selve utstillingen, som blant annet legger vekt på oppgaveløsning og deltakelse, blir ikke fulgt opp i kunstverket. Det er synd, fordi det er ikke slik at samtidskunst ikke er egnet til å uttrykke nyanserte budskap, selv i en symbolladet kontekst som dette.
Furunes arbeid, som er synlig både utenfra, gjennom glassvegger, og fra interiøret, fra en rampe i utstillingen, er for øvrig innarbeidet som en organisk del av Svein Lunds lette og tilbaketrukne bygning. Den typen moderne skandinavisk arkitektur som dette bygget er et eksempel på, svarer i seg selv på krisen knyttet til monumentale anlegg i vår tid. Interessant nok har Snøhetta benyttet et tilsvarende nøytralt formspråk i sitt museumsprosjekt ved Ground Zero i New York, et symbolmessig minefelt framfor noe i vår tid, utvilsomt en del av grunnen til at de ble tildelt oppdraget. Men man har større kunstnerisk frihet i Wergelands Hus enn ved Ground Zero, og det er litt symptomatisk for Furunes passive innfallsvinkel til denne utsmykkingsoppgaven at arbeidet hennes totalt er underordnet og nærmest absorbert inn i det arkitektoniske uttrykket, hvor det fremstår som lite annet enn en dekorativ variasjon i materialbruken.
Et tankekors ved at den aktuelle debatten om nasjonal egenart og demokrati ikke finner veien over i denne utsmykkingen, er at Furunes forsøk på nøytralitet bare tilsynelatende løser problemene knyttet til monumentalitet og nasjonale symboler samtidskunstnere i dag må hanskes med. At kunstneren her unnlater å anspore til historisk og ideologisk refleksjon kan like godt sees som et forsøk på å dekke over reelle konflikter, eller alternativt som et uttrykk for en grunnfestet norsk forsiktighet og konfliktskyhet, som det kan være på høy tid å stille spørsmålstegn ved.