På kino med Matias

Av: Marianne Zamecznik

Publisert:

Utgave: 4/2005

Del: 

Han er en av få norske kunstnere som har klart å introdusere kunstprosjektet sitt for et bredt publikum gjennom å utgi romanene Cockahola Company og Macht und Rebel. Han har gjort anonyme innspill i offentligheten som øyeblikkelig ble kneblet da de i fjor høst ble kringkastet på riksradioen. I kunstverdenen er han mye snillere. Han er nå stueren på galleri Standard i Oslo. Dessuten er Matias Faldbakken Norges representant på årets Veneziabiennale som åpnet i juni. Vi snakket litt om Hollywoodf

– Hvordan er det å være i stallen på Standard?
– Det er første gangen jeg er i en galleristall. Det ligner litt på forholdet til forlaget i forbindelse med bøkene jeg har gitt ut, bortsett fra at samarbeidet med galleriet er tettere. Det er godt å føle at ens produkter distribueres og selges av et maskineri … hvis vi skal kalle Eivind Furnesvik et maskineri, da.
– Vi gjør det.
– Ok, Eivind Furnesvik og Petter Snare tar seg av – på eksemplarisk vis – den delen av jobben som ikke jeg investerer nok i.
– Den første utstillingen på Standard het «Startkapital» og handlet ironisk nok om muligheten for å gå konkurs. Kan du fortelle litt om gratisavisen, See You On The Front Page Of The Last Newspaper Those Motherfuckers Ever Print, du viser der?
– Ideen var bare å lage en broad-sheet avis og bruke den som utgangspunkt for både tekstlig og visuell eksperimentering. Siden jeg gjør litt av begge deler, tenkte jeg at avisformatet var et egnet medium for å koble tekst og bilde. Ideen er videre å brekke om på et sentralisert språk og billeduttrykk, slik man finner det i avisen. Tekstene og bildene er en fin blanding mellom ting jeg har gjort selv og ting jeg har klippet sammen eller stjålet. Avisen ble i utgangspunktet laget til en separatutstilling jeg hadde i Helsinki i januar. Jeg skulle dit og gjøre en slags lansering av den andre boka mi, som kom på finsk i fjor høst. Foreleggeren var interessert i å lansere meg som kunstner og forfatter samtidig, så han ville at vi skulle organisere en utstilling i samme slengen.

Videoarbeider
– Hva annet viste du på den utstillingen?
– Et slags veggmaleri, et lite spray-maleri pluss to videoer. Den ene videoen er et klipp fra Tom Brownings film Freaks, fra 1932. Han laget en film om et omreisende sirkus. Filmen er kanskje ikke den eneste, men i alle fall den siste, der man bruker ordentlige freaks i rollebesetningen; the pinhead og the human torso; mannen uten armer og bein, dverger og hermafroditten, dama med skjegg og alle andre. Det er et drama som utspiller seg på sirkuset. En trapesdame gifter seg med den ene dvergen fordi hun har fått vite at han er rik. Under bryllupet er det en veldig morsom scene med en slags innvielsessang. Freaksene begynner å synge: «We accept her, one of us». Det blir en slags omvendt assimilering, en inkludering av det normale i det unormale. Videoen min viser bare at de sitter og synger og synger. «We accept her – one of us – gobble, gobble, gobble». Den andre videoen jeg viste er en samling av klipp fra Hollywoodfilmer hvor problemet blir større jo mer man sloss mot det. Det er en god gammeldags Hollywoodfantasi: Monsteret som blir sterkere av motstand; hvis du kutter av et hode så kommer det to ut.
– Hvorfor vil du beskrive eller ta opp akkurat den formen for assimilasjon? Er det noe du ser som aktuelt i en kunstnerisk kontekst eller i en samfunnspolitisk kontekst?
– Ja, den enkleste lesningen er jo krigen mot terror, hvordan sloss mot et nettverk, Det andre, som vokser jo mer du hater det. Men det trenger ikke være så bokstavelig. Det finnes andre former for kooptasjon som verket like gjerne kan snakke om, der alt man øser inn av innsats og motstand, til sist blir kooptert; tatt opp i systemet og vendt mot en selv. Dette er ideer jeg har jobbet ganske mye med. Det handler om vilkårene for å gjøre motstand; institusjonen som vokser på kritikken, det kapitalistiske systemet som genererer penger på folks revolusjonære sentiment, eller hva det måtte være. Jeg tenkte at jeg ganske ofte hadde sett Hollywoodfilmer, som liksom skal være konsumkulturens billedlige dominansform, der man gang på gang formulerer akkurat det problemkomplekset i et slags marerittscenario. Men slike klipp var ganske vanskelig å finne, når jeg først begynte å lete. Så filmen er litt kort, og jeg jobber med å utvide den. Scenen som gav meg ideen, er fra The Fift Element, hvor en black ball of evil ligger og ruger ute i universet. Et romskip begynner å skyte atommissiler inn i den og jo mer de skyter, desto mer vokser den.
– Men utstillingen i Finland; avisen – er den inne på noe av det samme?
– Den legger jo opp en idé om en slags ruin, og fantasien om et vellykka kupp, i og med tittelen – «ser deg på forsiden av den siste avisa jævlene trykker». Det er en konkretisering av den rene anarkistiske fantasi, som jeg prøvde å kjøre fram der.

Hegemoni og negasjon
– Har du et grunnleggende problem med autoritet? Er det noe du reagerer på instinktivt?
– Ikke nødvendigvis personlig. Jeg opplever det mer som strukturelt. Ideen om å prøve å forstå hegemonier, uansett hvilken form de tar. Og jeg har en grunnleggende forståelse av at hegemonier må utfordres. Det er en grunnleggende impuls jeg har, og som jeg synes det er viktig å jobbe etter. For hegemonier er alltid bestemmende for hvordan livet ser ut. Alt legger på en måte begrensninger. Så spørsmålsstillingene er; «Hvilke begrensninger er det? Hvorfor er de der? Hvis de ikke var der, hva ville skjedd da?»
– Men du er ikke opptatt av å bryte dem nødvendigvis? Å gå mot dem som en regel?
– Hva skal jeg si? Intellektuelt sett, så mener jeg at alt er fritt vilt. Intellektuelt sett er det en betingelseløs frihet i det du kan tenke og si. Ingen grenser. Jeg er tilhenger av det å være frittalende og frittenkende inntil det kvalmende. Der er jeg gjerne helt rabiat, men det er ikke noe jeg nødvendigvis lever etter. Det er ikke mange av mine arbeider som er direkte intervenerende. De er jo nesten alltid verksbasert på en eller annen måte; en bok, avis, veggtekst – sånne ting. Det redskapet som blir viktigere og viktigere for meg er satire, som en slags intervensjon.
– Hvilken kraft eller potensial føler du at satiren har, i forhold til vanlig gjenfortelling eller representasjon?
– Satire er alltid autoritetsfiendtlig. Og latter dreper frykt. Jeg føler at hvis folk ler av autoritet eller av konvensjonen eller av det gitte på en eller annen måte, så har man åpnet opp en lomme av frihet.
– Frihet til å forstå ting uten fordommer, eller?
– Ikke nødvendigvis forstå ting, men man har på en eller annen måte en stakket stund tilsidesatt det gjeldende, hvis man klarer å tvinge frem en latter eller humorisatirisk fremstilling av dette. Jeg leste nettopp en dansk kritikk av den siste boka mi. Der påstår kritikeren at boka var lattertortur. At han ble tvunget til å le av ting han absolutt ikke ville le av. Det kan være interessant.

Hollywood i Venezia
– Hva skal du gjøre i Venezia? Der kommer det en bok til?
– Ja, det kommer en bok, men det er mer en slags artist book, og det er to hundre sider med bilder og visuelt materiale, pluss tre tekster.
– Selvskrevne tekster?
– Ja. Intervjuer. Her er det veldig mye som er hentet fra underholdnings-industrien. Særlig film. Boka fungerer som et slags mood-board, sånn som de bruker i reklamebransjen og filmen. En slags eklektisk montasje av bilder som skal fange den visuelle følelsen som filmens konsept er ute etter å overbringe. Det er en ganske strukturell film. En kort liten snutt. Det er en kamerakjøring gjennom en kinosal, hvor kameraet kommer inn gjennom den ene døren, går mellom stolrekkene, snur seg mot lerretet, og så ut den andre døren etterpå. Salen er opplyst og tom. Jeg har fått lagt på en spesial effekt; kinolerretet er svartet ut. Istedenfor den hvite silver screenen, så er det bare et beksvart rektangel. Det ser først ut som det er et svart teppe som henger der, men når man kommer nærmere, viser det seg å bare være et tomrom – et void. Ideen er å ta et av de tradisjonelle symbolene for underholdning; kinosalen, og kombinere det med et tradisjonelt symbol for negasjon; det svarte rektangelet, eventuelt det svarte anarkistiske flagget. Det jeg jobber med, begynner å bli en praksis som flyter mellom kunstinstitusjonen, som jeg opplever som et av de få rommene hvor ren negasjon er en mulighet, og en underholdningspraksis, som jeg roter meg mer og mer inn i.

Kunst og underholdning
– Føler du at du står med ett bein i hver leir? Ser du på kunsten din som trygt plantet i kunstverdenen, og romanene i underholdningsbransjen?
– Jeg er mer i underholdningsbransjen da i hvert fall. Når jeg skriver, tenker jeg mer i forhold til et massepublikum. Jeg har aldri ansett kunstfeltet som noen endestasjon i seg selv. Men det finnes rom for en type praktisk refleksjon der, som jeg ikke finner i så ren form andre steder.
– Kunst og underholdning vil aldri kunne blandes helt, verken i den ene eller den andre leiren. Til det har de altfor motstridende interesser.
– De er både overlappende og nærliggende, men samtidig er motiva-sjonen bak dem diametralt motsatt. Underholdningsindustrien har ene og alene som motivasjon å tjene penger, mens kunstbusinessen bør ha nettopp det motsatte. All den kreativiteten og energien som ideen om å tjene penger igangsetter, resulterer jo i jævlig mye bra og morsomme saker. Jeg synes det er morsomt at konsumenten, altså mottakeren, er så kravstor at underholdningsindustrien noen ganger må gå til helt revolusjonerende ekstremer for å kunne generere penger.
– Det er ikke sikkert at det er noe reelt fremskritt i dette?
Det kan ligge en idémessig progresjon i det. Ikke nødvendigvis ofte, men det skjer. Det er selvfølgelig masse repetisjon også; den jevne kverna som pumper ut dritt. Samtidig klarer kulturindustrien å tvinge frem ideer som går kunstinstitusjonens formuleringer en høy gang. I veldig mye komikk, satire og film finnes akkurat de tingene jeg er ute etter. Litteraturen opplever jeg som en pen blanding mellom disse to. En del høykunst og en del underholdning. En del refleksjon og en del eskapisme.