• Natasja Askelund: Mine bilder II, 2005.

    Jens Hamran

Ambivalent idyll

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 1/2006

Del: 

Selv om det er mer enn hundre år siden kvinner fikk adgang til de skandinaviske kunstakademiene, er det først i de siste ti årene at kvinnelige kunstnere ikke lenger betraktes som kuriøse gjester på en i utgangspunktet maskulin arena.

Kvinner er heldigvis ikke lenger prisgitt utstillingskonsepter som «Når kvinner forteller» eller «Fem kvinnelige kunstnere». Når man tar innover seg denne forhistorien er det kanskje ikke så overraskende at mange kvinnelige kunstnere, selv i dag, skyr tematikker som kan henlede oppmerksomheten på deres kjønn.
Det er dette jeg må tenke på der jeg vandrer blant Natasja Askelunds malerier i Galleri LNM, for Askelund må virkelig sies å være et unntak i så måte. Med fare for å bli betraktet som en overlevning fra en tid da den kvinnelige kunstneren var henvist til å male små kjøkkenstillebener eller hagescener, henter hun sine motiver fra den hjemmeværende mors hverdag. Bildenes tilsynelatende idylliske hverdagsscener rommer en påtagelig ambivalens, og intens ensomhetsfølelse, der kvinnen fremstår som en fange i de småborgelige interiørene. I På tapetet ser vi inn i et rom der den insektaktige ornamentikken på tapetet oppløser romopplevelsen og skaper et på samme tid delirisk og klaustrofobisk uttrykk. Jeg oppfatter den grovbygde, og litt uskjønne kvinnen som går igjen i flere av bildene, som et smertefullt uttrykk for hvor sårbar en kvinne er i det hun ikke er vakker og tiltrekkende. Både i titler og motiver tar Askelund oppgjør med nedvurderingen av hjemmeværende mødre, omsorgsarbeidere og barnehagepersonale. Et eksempel her er den åpenbart ironiske tittelen Bare barn. Bildene kan forstås som satiriske kommentarer til den moderne kvinnens tilsynelatende likestilling.
Men hva er det egentlig som står på spill i et prosjekt som Askelunds? Selv om hun tar opp problemstillinger som mange andre kvinnelige kunstnere unngår, kan maleriene neppe sies å være ekstraordinære på noe vis. Visuelt minner de unektelig om svært mye man har sett før. I sine klare fargesterke figurasjoner med lett fordreide perspektiver, og i hennes måte å kombinere figurasjon og ornamentikk på, står hun en i åpenbar gjeld til Henri Matisse. Både det at bildene baserer seg på fotografiske forelegg og deres tegneserieaktige strek knytter dem til popkunsten, uten at disse kunsthistoriske referansene åpner for noen kritisk refleksjon rundt maleriets historie og dets stilling i mediesamfunnet. Askelund forsøker overhodet ikke å koble seg til alle de «riktige» diskursene, og det er faktisk ganske befriende med et såpass upretensiøst maleriprosjekt hvor vi ikke nok en gang må forholde oss til den særnorske og gørrkjedelige diskusjonen om maleriets legitimitet. I stedet presenterer hun små fortellinger. Hun sier selv at hun ønsker at bildene skal bety noe for betrakteren og åpne for refleksjon omkring kvinnens situasjon, og i så måte synes jeg faktisk hun lykkes.