Mind the gap

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 1/2006

Del: 

Til «Luftslott» har kuratorene Nina Lundström og Therese Solbakken invitert syv tyske og syv norske kunstnere til å gjøre samarbeidsprosjekter under mottoet «art wonders».

Prosjektet består av en galleriutstilling og en byvandring der publikum med hjelp av en håndholdt lommedatamaskin guides gjennom Bergens gater. Hver gang man entrer et område hvor det befinner seg et kunstverk, varsles man av en lyd som til forveksling ligner den klassiske «skift-side-lyden» på de gamle, røde eventyrkassettene. Kunstnerparene gjør verk med ett bein i galleriet og ett ute på gata, og i de fleste tilfellene funker det faktisk best ute i byen. Dette kom litt overraskende på meg, ettersom jeg i utgangspunktet er skeptisk til å dra kunsten ut av institusjonen. I mange tilfeller viser kunsten seg å være et troll som sprekker i sollyset, og betrakteren blir sittende igjen med en flau følelse av at det vel var mer enn tomme lufta vi skulle se på. Alternativt ender den opp med å spille rollen som den surmulende nerden i hjørnet, han som etter endelig å ha kommet seg ut av kjelleren finner ut at dette var visst ikke nok; man må også delta aktivt i reell livspraksis for å få oppmerksomhet. Som et resultat ser kunsten derfor ofte litt anemisk ut når den plutselig står ansikt til ansikt med rødkinnet liv.
Også dette prosjektet gir eksempler på hvor sårbar kunsten blir når den plutselig må konkurrere om oppmerksomheten. De verkene som klarer seg best baserer seg på enkel fortellerkunst. Publikum får muligheten til å gå inn i rollen som betrakter av noe eksklusivt, hvilket slår meg at kanskje er selve kjernen i erfaringen av kunst som differensierte smaksopplevelser; følelsen av å være i stand til å se noe ikke alle andre ser. Et godt eksempel er utgaven av Coincidence av Ann-Cathrin Herling og Felix Ruffert som finnes på PDA’en og som kan høres på Torgallmenningen. Her får man servert et knippe historier om diverse merkelige tilfeldigheter, og man begynner å fundere på hvilke sammentreff som virrer rundt i julerushet. I tillegg fungerer verket som en bevisstgjøring rundt kontrasten mellom galleri og gate og hvordan det å plassere omtrent den samme tematikken i to ulike kontekster kan føre til en betydelig endring i meningsinnholdet. Mens Coincidence på Torgallmenningen beriker erfaringen av betrakterens umiddelbare omgivelser, fremstår glassmonteret med historier og objekter i galleriet som sjarmerende morsomt, men som mindre substansielt og betydningsfullt. Som en slags naivistisk utgave av Peter Greenaway anno Drowning by Numbers. Litt samme følelse, men på en mer positiv måte, får jeg av Therese Solbakkens Velkommen hjem. Verket på plenen foran Den Nationale Scene består av en samling åpningssetninger til fiktive eventyr.
Samtidig som dette fungerer godt, så utgjør denne formen for kunstopplevelse også det vi kan kalle et erkeprotestantisk kunstideal der alt som betyr noe, er det direkte forholdet mellom verk og betrakter og hvor estetisk erfaring blir et trosspørsmål. I likhet med Sonys Walkman representerer dette kunstsynet et ønske om å strippe kunsten for dens sosiale og rituelle egenskaper, kort sagt en fornektelse av kroppen og av fellesskapet. Å ta kunsten ut i offentligheten har derfor ofte vært inspirert av ønsket om å finne tilbake til et slags kunstens opphav rundt leirbålet, men «Luftslott» ser egentlig ikke ut til å ha slike ambisjoner. De fleste verkene fungerer mer som kommentarer til byrommet, og i det ligger det kanskje en innrømmelse av at kunsten alltid blir stående på siden fordi den tar utgangspunkt i å skulle betraktes mer enn å skulle leves med. «Luftslott» handler mest av alt om den disharmonien som oppstår i det betrakteren bevisstgjøres gapet mellom galleri og gate og at det å binde disse sammen fremstår som nettopp en slik utopi som navnet indikerer.