• Fra forestillingen.

    Motherboard

Satire uten subtilitet

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 1/2006

Del: 

Publikum møtes av et enkelt og luftig scenerom som primært er møblert med en stor hjørnesofa og fire tv-skjermer. Skjermene er koblet til videokameraer, som filmer en mann som ligger henslengt i sofaen.

Mannen, framstilt av Hauk Heyerdahl, er en dokumentarfilmskaper som skal gjøre et intervju, men minner egentlig mest om en vert for et prateprogram på TV. Intervjuobjektet er en person som noen år tidligere har sett tvillingbroren bli voldtatt.
Teksten, skrevet av John Erik Riley, er bygget opp som en dialog der en av stemmene mangler. Ved at vi kun hører intervjuerens stemme blir vi oppmerksomme på hvordan intervjusituasjonen ofte fungerer som en arena der journalisten kan balansere ledig langs denne merkelige aksen mellom sympatisk nysgjerrighet og obskøn grafsing. Til å begynne med fungerer dette godt, men teksten blir etter hvert mer problematisk. Ikke på grunn av selve ordene, som er gjennomgående godt komponert med en fin rytme og klang, men på grunn av en overdrevet «dramatisk» vending i historien.
Satiren går dermed tom for subtilitet, og tekstens tilløp til mening går tapt i en overdreven tydeliggjøring. Kanskje skyldes det en manglende tillit til eget materiale – man kunne nok stolt mer på publikums evne til å forstå. Og dette blir dobbelt problematisk fordi irritasjonen over tekst og regi ender opp med å stjele unødvendig mye oppmerksomhet fra forestillingens positive elementer. Som for eksempel Per Platous improviserte lydbilde og Amanda Steggells bruk av ulike dufter som sprøytes utover publikum med jevne mellomrom for virkelig å bidra til den klamme stemningen. Med litt strammere regi, og et par inngrep i teksten, kunne dette blitt langt mer effektivt.