Modellens muligheter

Av: Grethe Melby

Publisert:

Utgave: 1/2006

Del: 

– Alle kunstverk er på sett og vis modeller, dersom du forstår dem som transformasjoner av virkeligheten. Modeller kan igjen ha en reell effekt i den virkelige verden, sier Sabine Dorscheid, kurator for utstillingen «post_modelism» som vises i Bergen Kunsthall.

Kunsthistorikeren Dr. Sabine Dorscheid skrev i 1997 sin masteroppgave om kunstneren Thomas Demand. Han bygget kontorlandskap i papp og fotograferte dem slik at man ved første øyekast knapt kunne legge merke til at de var modeller og ikke virkelige rom. Dorscheid, som nå er assisterende leder ved galleri Krinzinger i Wien, er fortsatt fascinert av bruken av modeller i kunsten. I utstillingen «post_modelism», som er co-produsert av Bergen Kunsthall, spør hun om den økende interessen for modeller i kunstverdenen er et svar på en tilsvarende desinteresse for modeller i resten av samfunnslivet.

Mot immaterielle objekter
Over en kaffekopp på Landmark utdyper Dorscheid problemstillingen:
– Det kan synes som om bruken av modeller og utviklingen av prototyper er i ferd med å bli mindre viktig i de felt hvor dette hittil har hatt en sentral plass. De fysiske, tredimensjonale objektene, for eksempel arkitektenes pappmodeller av store bygg, blir i økende grad erstattet av dataanimasjoner og tredimensjonale visualiseringer.
– Og dette har en betydning for kunsten? – I og med at modellen forsvinner fra det virkelige liv, eller i den daglige produksjon, blir det å arbeide med modeller noe som kun kunstnere gjør. Stadig flere kunstnere velger å arbeide med modeller og det potensialet som finnes i modellers formale uttrykk.
– Men du kommer altså ikke med et postulat, eller et manifest, når du lager en utstilling med tittelen post-modellisme?
– Nei. Den er mer et uttrykk for en observasjon. Spør meg heller om fem år hva dette egentlig betyr.

Post-liksom
Ved å gi utstillingen prefikset «post» mer enn antyder Dorscheid at noe er forbi. Samtidig kan tittelen «post_modelism», eller postmodellisme, oppfattes som litt tåpelig, fordi allusjonen til begrepet postmodernisme blir så overtydelig at det blir litt vanskelig å ta det på alvor. Dermed kan jeg ikke annet enn å spørre om Dorscheid er ironisk.
– Tittelen er alvorlig ment. Spesielt hvis du leser den ironisk, smiler Dorscheid før hun legger ut med østerriksk etterrettelighet:
– Utstillingen er en refleksjon omkring de spørsmål som også blir behandlet i postmoderne teori. Det dreier seg om for-holdet mellom virkelighet og fremstillingen av den. Om tegnenes muligheter, om deres innhold og referanse. Over alle verkene ligger det et ironisk lag. Dermed åpner utstillingen for alle de postmoderne diskursene, forklarer Dorscheid, før hun fortsetter:
– Å sette «post» foran begrep er jo også en konvensjon i kunstverdenen. Dermed kan jo utstillingens tittel forstås som en refleksjon over at man også som kurator opererer med modeller for hvordan ting skal gjøres.

Modell og iscenesettelse
Dermed må videoen til Liodmila Voropai diskuteres. Videoen er en dokumentar om ustillingen «Lying Down Art». Men utstillingen har aldri funnet sted, dokumentaren er en iscenesettelse og ren bløff. Det er likevel ikke løgnen som er hovedpoenget med videoen:
– Prosjektet blir en metafor, eller illustrasjon, på hvordan det tenkes, mediteres og observeres i kunstverdenen. Voropais verk kan forstås som en modell. Reisverket er kunstfeltets egne sosiale strukturer. Troen på at kunsten representerer et alternativ. Troen på den kunstneriske frihet. Karakterene i videoen er jo veldig typiske for kunstfeltets roller: Kunsthistorikeren, kuratoren, kulturhistorikeren, kritikeren, kunstneren, designeren. Alle er de representert som typer, ikke individer.

Kunstintern forkludring
Utstillingen kan oppfattes som ganske introvert med sitt fokus rettet på modellens formale sider. Den er også full av kunstinterne referanser. Duoen Darren Neave og John Cake, som opererer under merkenavnet The Little Artists, er representert med små lego-versjoner av arbeider av Damien Hirst, Jeff Koons og Anselm Kiefer. Å se basketballene til Koons, haien til Hirst, og ikke minst den enorme bokhyllen til Kiefer som små legofigurer kaster et komisk skjær over kunstverkene, men også kunstnerne som har produsert dem. Derfor må jeg spørre Dorscheid om de driver gjøn med etablerte storheter for at vi ikke lenger skal ta dem på alvor.
– I likhet med Liodmila Voropai vil Neave og Cake forstå hva det vil si å arbeide med samtidskunst i dag. De leser kunstnere som Hirst, Klein, Kiefer, men også Joseph Beuys, som merkevarer. Disse merkevarenes verdi forkludrer de så ved å leke med dem. I et verk som ikke er representert på utstillingen, Lick Yourself, har man samarbeidet med en stor iskremprodusent og produsert små røde hoder på en ispinne. Det er en humoristisk kommentar til Marc Quinns verk Self fra 1991, som er en replika av Quinns eget hode, laget av hans eget frosne blod.

Modellens forandringspotensial
De små modellene blir brukt for å rokke ved forståelsen av andre kunstnere. Dermed kommer vi ikke unna at modeller er en viktig del av argumentasjonen når det tales for handling, slik arkitektens pappmodell er en del av argumentasjonen for at noe skal bli bygget.
– I modellen finnes det også en mulighet for å formulere alternativ, sier Dorscheid. – I Albert Schäfers arbeid Malevich Musem Biberach får vi et eksempel på hva som kunne ha skjedd dersom den vesle tyske byen Biberach hadde handlet annerledes. Etter krigen fikk byen tilbud om å kjøpe arbeidene til den russiske kunstneren Malevich, men takket nei. I stedet ble arbeidene solgt til Stedelijk Museum i Amsterdam, som tilbød Malevich en pensjon i bytte. Han takket ja, men døde året etter. Dermed ble affæren svært gunstig for Stedelijk Museum. Schäfer viser oss hvordan Biberach hadde sett ut dersom man i stedet hadde kjøpt bildene, og bygget et museum for Malevich, forklarer Dorscheid før hun fortsetter:
– Det er noe med at alle kunstverk på sett og vis er modeller, dersom du forstår dem som transformasjoner av virkeligheten. Modeller kan igjen ha reell effekt i den virkelige verden. Trekkes dette langt – og kanskje alt for langt – kan man jo si at modeller er alt og ingenting. At noe er så tett sammenved at det blir vanskelig å skille det ene fra det andre. Særlig når modellene ikke lenger blir formulert i materielle objekt. Dermed blir små materielle objekt – små modeller – så og si bare noe man finner igjen i kunstverdenen.
– Dette blir ytterligere interessant dersom man følger med på den teknologiske utviklingen. Ved Massachussets Institute of Technology utvikler de maskiner som kan produsere fysiske gjenstander med utgangspunkt i virtuelle visualiseringer. Hva skjer dersom slike «printere» blir allemannseie? Og hva skal man kalle det som kommer ut av maskinene? Prototyper, kunstverk eller produkter? Det er refleksjonen over hva som er hva og hvor ting hører hjemme som interesserer meg, avslutter Sabine Dorscheid.