Kunst & åndsverk. Hvem bestemmer?

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 4/2005

Del: 

Lørdag 4. juni vedtok Odelstinget endringer i åndsverkloven etter heftig debatt. Flertallet vant som vanlig over mindretallet, og mindretallet var denne gangen flertallet, dvs. regjeringen med sine koalisjonspartier.

Det kan synes som om flertallet, AP, SP, SV og FrP ikke forstår konsekvensene av hva de stemte for – og det kan også virke som om regjeringspartiene har fått et kommunikasjonsproblem. Med andre ord – er saken noe uklar for aktørene, blir den ikke klarere for tilhørerne etter den debatten som gikk forut for avstemmingen. Etter Odelstinget går lovendringen til Lagtinget, og Høyre har i skrivende stund bedt om at hele saken sendes tilbake til regjeringen. Sjelden er de politiske aktørers meldinger så i tåkeheimen. Saken er til overmål framstilt i media som om eiere av MP3-spillere er kriminelle kopipirater som må stoppes for en hver pris.
Sakens kjerne er imidlertid det fundamentale spørsmålet om vederlag for bruk av åndsverk i offentlig sammenheng. Det som også er klart er at Stortingets flertall ikke har ønsket å høre på eller støtte et samlet og enig kulturfelt. Åndsverkloven har nok her havnet i klemma mellom stortingsvalg og kulturpolitikk, mellom forbrukerrett og opphavsrett og mellom det som en gang var ideologier. Stortingsbehandlingen av endringene i åndsverkloven er allikevel positiv i den forstand at det fra alle hold ble uttrykt bred enighet om at opphavsretten må holdes i hevd og at rettighetshavernes rett til vederlag må respekteres. Det blir derfor merkelig at man ikke kan samordne tunge og penn. Dette dreier seg ikke bare om uttrykk for meninger, men om hvordan lovteksten faktisk skrives. For billedkunstnerne er det viktig å følge opp denne saken slik at den ikke stopper. I bunn og grunn dreier det seg om reelle penger og går til kjernen av billedkunstnernes 3-punktskrav fra kunstneraksjonen på 70-tallet: Vederlag for bruk.