Å sammenslå, sammenslår, sammenslo, har sammenslott

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 1/2006

Del: 

For ti år siden cirka, var de store ideene om de store sammenslåingene motiverende for moderne byråkrater. Det gjaldt å komme opp med synergibyggverk som pekte framover. Det gjaldt å finne områder i forvaltningen som kunne effektiviseres gjennom samvirke og felles administrasjon.

Dette var på ingen måte nye tanker. All nasjonsbygging, konserntenkning og politisk organisasjonserfaring tilsa at størrelse gir makt og tyngde. Nyorganiseringer skulle gi nettopp det, men er alle sammenslåingene vellykkede og kloke?
Nå ser vi at både Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Nasjonalmuseet er blitt svært toppstyrte, topptunge institusjoner.
KHiO har en rektor som også er styreleder i samme institusjon, noe som høgskoleloven åpner for, men som likevel er en sammenblanding av roller som i sin enkle struktur ligner en karikatur på toppstyrt og enmannskontrollert virksomhet. Striden internt i KHiO om Kunstakademiets autonome rolle håndteres helt synkront av rektor og styreleder, noe som forsterker at forholdet mellom fagmiljøene og rektor/styreleder er anstrengt, spent og lite fruktbart.
Det pågår en kamp mellom Kunstakademiet og KHiOs leder som i bunn og grunn ikke er en intern strid, men en uenighet som viser divergerende syn på hva en sammenslåing av ulike fagmiljøer skal medføre. Det er en trist mangel på forståelse fra styreleder/rektor hva gjelder ideen om ulikhet og egenart for de forskjellige fagene. Her skal alt sauses sammen og pent stille opp i givakt, her overprøves ansatte og studenter, her drives et råkjør som reduserer et ressurssterkt miljø under parolene om de fabelaktige kunstlignende synergieffekter, ja, det hele er en parodi på hva som skjer når sammenslåing blir et mål i seg selv, når sammenslåing blir samrøre styrt med stramme tøyler, ikke samtale og samhandling med basis i egenart og kvalitet. Jeg mener det er på tide at myndighetene revurderer hva som faktisk oppnås ved en fortsatt sammenslåing. Kan vi endre noen av premissene som har styrt prosessen siden det naive nittitallet, den gang store tanker hadde noe med storkjøkken, felles kantine og «en god leder kan lede hva som helst-tenkningen» rådde grunnen?
Nasjonalmuseet har også et problem med størrelsen. Det er viktig for en så tung institusjon at de ulike avdelingene lett kan arbeide videre innen sine fag uten at all aktivitet skal peke opp mot museets spiss, mot toppen av pyramiden. Hvis alle disposisjoner innen dette stormuseet skal begrunnes av skiftende behov for salderinger og medieprofilering får vi fagmiljøer uten fruktbar motivasjon, uten den fagspesifikke ærgjerrighet som ethvert spesialfelt skal tillate seg.
Sune Nordgren har lykkes i å vitalisere hele museumsprosjektet på en insisterende måte, men dette har kanskje hatt kostnader som er uheldige. Riksutstillinger er i praksis lagt dødt etter overtakelsen.
Riksutstillinger har i sitt nye liv blitt en saktegående del av det store museum, med vekt på det museale. I 2004 var over 150 kunstnere engasjert gjennom ulike prosjekter i Riksutstillinger. I 2006 er kun en håndfull samtidskunstnere å finne i det skandaløst reduserte programmet. Er det på tide å initiere en ny landsdekkende organisasjon for formidling av samtidskunst: «Nye Riksutstillinger»? Så kan vi igjen få oppleve kvalitetene til små, selvstendige og modige institusjoner.
En pyramide med stor grunnflate og streng toppstyring er kanskje best egnet til å motstå angrep, til å beskytte sine mumier. Nordgrens fokus på samtidskunst gleder, visjonen om nybygg på Tullinløkka må støttes, moderniseringen av museene må fortsette, men samlokaliseringene må motiveres innenfra, ikke ovenfra.