• Two Thirds, 2005 og Social Mobility, 2005, av Michael Elmgreen & Ingar Dragset.

    Elmgreen & Dragset

Tidvis overtydelig velferdsmoro

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 4/2005

Del: 

Årets festspillutstillere er velkjente både nasjonalt og internasjonalt, men utstillingen «The Welfare Show» er likevel kunstnerduoen Elmgreen og Dragsets første separatutstilling i Norge. I «The Welfare Show» plasseres vi stadig i velferdsstatens randsone. Mer enn å være en kritisk debatt omkring velferdsstaten, er dette en visuell, kroppslig og mental reise.

Velferdsmodellen fremtrer både som en død ideologi og som en høyst levende struktur, og showet blir både en hyllest og kritikk. Velferdens likhetsidealer som makt settes under lupen. Samtidig sparker kunstnerne i retning av samtidas individualistiske retorikk, der også spørsmålet om hvilket samfunn vi vil ha, settes ut på anbud.
Det første møtet med utstillingen og utstillingskonseptet er et rosa neonskilt med tittelen «The Welfare Show» plassert over inngangsdøra. Det får kunsthallen til å se ut som en krysning mellom 1950-tallets ungdomskultur og Las Vegas, og skaper forventning om både popcorn og glamour. Dette får vi delvis.
Den første salen inne i kunsthallen ligner inngangspartiet i en bedrift, eller et offentlig kontor. Vi møtes av en stor rund gullfiskdam med to bleke fisk i. Dammen er delt i to, og fiskene har respektive 2/3 og 1/3 av dammen å boltre seg i. Verket Social Mobility i samme rom består av en lukket dør et stykke oppe på veggen med teksten ADMINISTRASJON over, samt en ødelagt trapp som skulle ført oss opp dit. Mulighetene for klassereise ser dermed små ut, og vi må sannsynligvis gå fra stedet med uforrettet sak. Dette første rommet gir oss anslag til tema som ligger i hele utstillingen. Elmgreen og Dragset gjør abstrakte begreper bokstavelige, og får frem at vår identitet som samfunnsborger, trygdemottaker og arbeidsledig skapes av både fysiske rom og strukturelle forhold som samtidig legger til rette for at velferdsstaten kan finne sted. Kunstnerne fokuserer på manglende kommunikasjon og truende ensomhet. I tillegg er vi hele tiden i en uklar identitetsposisjon.
I Reg(u)arding the guards sitter vakter med mørkeblå uniformer og røde armbind med påskriften VAKT langs alle vegger. Det er ingen faktiske, materielle objekter her en kan kalle kunstverk. Vi vakler mellom å være betraktere, kunstverk og potensielle kriminelle. Den vanlige autoritative posisjon som betraktere er tapt for oss, og vi må underkaste oss institusjonens struktur og makt. Vaktene tydeliggjør også at det velferdssystem som skal trygge vår frihet fra vold og overgrep, innebærer både synlig og usynlig kontroll.
Den samme uklarheten finner vi i Go go go. Her møter vi en strippestang på et podium. En rekke lyspærer blinker rytmisk, men rommet er tomt. Er vi tilskuere, eller er det vi som må entre podiet? Skal vi være bærere av et seksualisert blikk, eller spille opp mot det? Seksualitetens uklare plass som en vare uten varestatus, en jobb uten status som arbeid, trer fram. Vårt behov for kikking dirigeres imidlertid til en helt annen setting. I samme rom som strippestanga står en kikkert, og mot å legge på en krone kan vi få kikke inn gjennom et hull i veggen og inn på kontoret til regnskapsmedarbeideren. Vi holdes i dette uklare mellomrommet gjennom hele utstillingen.
Kunstnerne leker seg i et univers der vi hele tiden befinner oss i randsonen. Vi er i forhallen, i korridoren, på flyplassens ingenmannsland, i en uklar posisjon mellom kunstverk og kriminell, stripper og kikker, mellom makt og avmakt. I erfaringen av grensetilstandene ligger også utstillingens potensiale hvis vi er villige til å grave i den. Verkene blir tidvis overtydelige. Skal «The Welfare Show» fortsette å fascinere oss, må vi vie oss til katalogen. Det er en grå byråkratisk utseende ringperm med tekster organisert mellom glatte skilleark. Tekstene er en blanding av omtale av kunstnernes tidligere prosjekter, avisartikler, skjema fra staten osv. Det hele er alfabetisert ut fra titler. Her er det mer å hente når interessen for selve bagasjebåndets endeløse kretsløp ikke lenger holder oppmerksomheten. Selv om «The Welfare Show» er en stramt organisert utstilling med en helhetlig koreografi og gjennomarbeidete verk, makter den ikke helt å innta vårt mentale rom.