Hvis Reodor Felgen var avantgardist

Av: Magnus Andersson

Publisert:

Utgave: 4/2005

Del: 

Kontrasten kunne neppe vært større mellom det idylliske landskapet på Jeløya, som kan få det mest hardbalne modernisthjerte til å smelte, og den eksperimenterende lydkunsten som Galleri F15 nå huser.

Tenk deg at Reodor Felgen gikk i gang med å innrede et hønsehus i stil med sitt eget verksted. Tenk deg at han fant spader, plastikkbokser, kjetting, isopor, frysebokser, og mye annet rart; og at han laget små motorer som fikk tingene til å vibrere, hoppe og skake, og at lyder ble tatt opp og resirkulert. Tenk deg også at det fantes et kontrollpanel som ble styrt av andre maskiner, og at blinkende lamper indikerte at noe uhyre komplisert fant sted. Ja, duppedittfaktoren i Felgens verksted er sannelig høy nok til at han ville kunne blitt en god avantgardist. Men Felgen bega seg aldri inn i kunstens verden. Verket jeg sikter til er derimot Jean-Paul Gauthiers Sonic Defrost på F 15, men stilen og følelsen av å bevege seg i et hønsehus, er felgensk.
Verkets tittel er velvalgt. Dels viser den til verkets sentrum, den tinende isen i fryseboksen som styrer verkets dynamikk og frekvens, men den viser også til hvordan en rekke funne gjenstander tiner opp fra sin beskjedne tilværelse som døde gjenstander, og får liv gjennom den lyd de produserer. Kanskje er verket en hommage til komponisten John Cage, hvis innflytelse ingen lydkunstner unnslipper. I begynnelsen av sin karriere ble Cage fortalt at: «Alle ting i verden har sin egen ånd, og denne ånden blir hørbar ved at man får tingene til å vibrere», noe som førte Cage (og kanskje også Gauthier) ut på en «oppdagelsesferd i verden rundt meg […] der jeg slo, strakk, skrapte og gnikket på alle ting». Gauthiers vidunderlige hønsehus er det selvsagte høydepunktet i lydkunstutstillingen «The Idea of North».
Utstillingen skal visstnok problematisere begrepet «nord». Men, som med så mange tematiske utstillinger, er denne problematiseringen heller å finne i katalogen, enn i kunstgjenstandene. Det er mer nærliggende å tolke utstillingen som en metakommentar over lydens beskaffenhet og plass i kunsten. I Jan Høvos filmer Onomatopoetikon og Frysis ble lydene for eksempel vist, fremfor spilt. Vi ser bl.a. en paraply som slås opp, en stein som kastes gjennom tynn is, og et strykejern i aksjon. Alle hendelsene har sine umisskjennlige lyder, men Høvo tvinger betrakteren til å lytte i sitt eget hode, for filmene er stumme. Liv Strand viser hvordan mange lyder er forbundet med bestemte lydmiljøer. I In-Side-Out har hun tatt opp lyder fra forskjellige sportsarenaer, avspilt i et stort rom. Uten visuelle hentydninger til lydens opprinnelse, blir rommets intethet til å ta på i frustrasjon over savnet av å se lydkilden. Lydens fysiske kilde kan også bli til kunstens gjenstand, slik som i Maia Urstads kunst. Det ene av hennes verk er en monolittisk skulptur bygget av radioapparater. Hun har også laget en installasjon, 23 GMT, av gamle kassettspillere som henger fra taket, ordnet i regelmessige rekker. Samtidig er det noen moderne cd-spillere som står på gulvet. Det høres ut som om kassettspillerne fungerer like dårlig som de er gamle – men på den annen side er det kanskje ikke så mye spennende å høre på kanskje tilfeldig valgte radiofrekvenser om kvelden – og cd-spillerne er tilsvarende upåklagelige i sin tekniske perfeksjon.
Lydlounge, designet av Moen & Pihlström, er utstillingens hjerte, her blir vi invitert til å sitte ned for å lytte til i alt tjue lydspor, som alle problematiserer forskjellige aspekter av lyd, og mer spesifikt, av lyd i kunsten. Det finnes bl.a. et akademisk radioprogram om hvordan Vancouver forandret seg som soundscape over en rekke år. Dessuten kan man lytte til virkelighetslyder som er blitt institusjonalisert til musikk av Kjell Samkopf. Samlingen med opptak er velvalgt, men det skal mer til enn noen heftig designete stoler, som dessuten var vonde å sitte i, for at man skal gidde å høre eksempelvis Glenn Goulds tre timeslange radioprogrammer.
Gauthiers Sonic Defrost er det eneste enkeltverket som er sterkt nok for at man skulle kunne gi en anbefaling om å styre neste søndagstur til Jeløya. Generelt ligger ikke utstillingens styrke i enkeltverkene, men i hvor godt utstillingen som helhet er kuratert. Styrken ligger i hvordan «The Idea of North» demonstrerer hvor bredt lyd kan brukes i kunsten.