• Børre Sæthre,: Beauty's summer dead, 2005, installasjon.

    Morten Thorkildsen/Børre Høstland

Et spektakulært eventyr

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 4/2005

Del: 

Den gigantiske PVC-frosken som troner i all sin velde på Tullinløkka, markerer i høyeste grad en kunstbegivenhet utenom det vanlige. Kunstnerisk leder for utstillingen, Kari Brandtzæg uttaler selv til VG at paviljongen representerer den største forvandling av Oslo på knappe hundre år. Det som i hvert fall er sikkert, er at utstillingen har vært gjenstand for voldsom oppmerksomhet; det har vel sjelden eller aldri vært liknende køer foran en kunstutstilling i Oslo. Så hvis målet for utstillingen er å nå ut ti

Denne ladede tittelen setter an tonen for en utstilling der forvandling er hovedtemaet. Det at tittelen er formet som en oppfordring, gir oss en forståelse av at vi som betraktere er aktive deltakere i dette ambisiøse forvandlingsprosjektet. Det er vi som med vår tilstedeværelse skal iverksette forvandlingsprosessen.
Utstillingen, som favner et spekter av internasjonale og norske kunstnere, tar mål av seg til å gå på tvers av de tidligere skillelinjene mellom arkitektur, design, kunsthåndverk og kunst. Det arkitektoniske er sterkt representert, ikke bare gjennom utstillingspaviljongene, men også gjennom den brede mønstringen av Tullinløkkas begredelige fortid og lysende fremtid. Vyene for Tullinløkka er aksentuert med frosken selv, som et lysende grønt, håpefullt bevis på all den forvandlingskraft og oppfinnsomhet som finnes i den nye gigantinstitusjonen.
Eventyret er et annet tema som intoneres i tittelen. Det første som møter oss i det vi trer inn i froskens indre er den cubanske kunstneren Jorge Pardos lille paviljong. Den består av en kube, med et lite rom som man kan gå inn i. Installasjonen er inspirert av, og ment som en replikk til, Gerhard Munthes berømte eventyrværelse som også inngår i utstillingen.
Tracy Emins lille merkelige filmsnutt med den talende hunden på broen, Love is a Strange Thing (2000), tar opp et motiv som går igjen i en rekke eventyr, nemlig dyret som vender seg til mennesket og plutselig kan snakke. Som Kari Brandtzæg skriver i sin tekst om Emin i katalogen spiller denne filmen på en Rødhette og ulven-tematikk.
Rødhette og ulven er et motiv vi finner igjen i Vanessa Bairds monumentale veggmaleri Sommeren kom etter tyve år (2005). Akkurat som hos Emin er ulven i Bairds bilde ikke ute etter å ete Rødhette, men å erobre henne seksuelt. Bairds Rødhette ligger naken, opprispet i tett samkvem med ulven. Bairds erotiserte variasjoner over folkeeventyrene synliggjør deres groteske undertoner. Hun kombinerer også eventyrmotivene med små intime fortellinger fra sitt eget liv. Fordi vi forbinder eventyrets verden med barn, er det seksuelle tilsnittet støtende og rystende. Bairds omfavnelse og kritikk av folkeeventyrene settes i relieff i utstillingen ved at bildet hennes er montert vis á vis kjente eventyrfremstillinger malt av Theodor Kittelsen, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Otto Sinding og Halfdan Egedius.
Sammenliknet med Bairds intense og kompromitterende univers er Ole Jørgen Ness’ veggtegning Skisse for et århundre (2003 – 2005) kraftløs og banal. De psykedeliske og erotiske figurene er også preget av noe klart eventyrlig, men bildet forholder seg mer til fantacy-genren, enn til Asbjørnsen og Moe.
Det sterkeste visuelle eventyret er utvilsomt Børre Sæthres Beauty’s summer dead (2005) Under en blek måne har han plassert et enormt hvitmalt, veltet tre. I treet sitter flere titalls ravner med lysende øyne. Stemningen i installasjonen vekker assosiasjoner til både Alfred Hitchcocks udødelige skrekkvisjon Fuglene, og Edgar Allan Poes dikt The Raven. Tittelen er lånt fra William Shakespeares sonette nummer 104, som også leses opp over høyttaleranlegget. Det er en slående kontrast mellom det mytologiske og uhyggesvangre ved fuglene i treet, og de hvite stavene i plast med blinkende rødt lys på toppen, som omgir installasjonen. Denne kombinasjonen av en nesten space-aktig syntetisk virkelighet, og mytologiske figurer som ravnen eller enhjørningen er typisk for Børre Sæthre.
Eventyrene opererer som kjent med store formater, som kjemper, drager og jetter. Det er nettopp denne gigantkvaliteten som preger utstillingen mer enn noe. De utvalgte verkene er spektakulære, og åpner for deltakelse. Et eksempel er den japanske kunstneren Yayoi Kusamas Infinity Mirrored Room (Dots Obsession-Oslo) (2005) Her kommer vi inn i et rom fylt med et fosforiserende lys med veggene dekket av speil. Tak og gulv er farget mørkerøde med sorte prikker i flere størrelser. Fra taket henger enorme heliumsballonger i ulik høyde. Også disse er røde med store sorte prikker. Speilene skaper en illusjon av uendelighet. Et annet opplevelsesverk er Ana Laura Aláez’ Goodbye Horses. (2005) Her vandrer betrakteren inn i en spiralformet arkitektonisk struktur omgitt av forførende videoprojeksjoner, musikk og lyseffekter.
Fordi jeg liker flere av de enkeltstående verkene så godt, blir jeg litt forstemt av utstillingskonseptets voldsomhet. Man har stuet sammen store spektakulære installasjoner, som om man har vært redd for at utstillingen ikke skulle leve opp til det underholdningsparkaktige ved paviljongen. Hovedsiktemålet har åpenbart vært at publikum ikke må henfalle til et øyeblikks kjedsomhet. Men hva er prisen vi må betale for å satse på det spektakulære? Slik jeg opplever det står verkene i fare for å drukne i hverandres eventyrlige og gigantiske opplevelsesuttrykk.