• Elisabeth Mathisen: Mind The Gap

Elisabeth Mathisen går nye veier

Av: Marianne Zamecznik

Publisert:

Utgave: 3/2005

Del: 

Elisabeth Mathisen var en hot shot på 90-tallets unge kunstscene. Nå er hun aktuell med separatutstillingen «Minner som sakte glir over i noe annet» på Stenersenmuseet, og et flunkende nytt stipend i lomma. Billedkunst snakket med Mathisen, ikke om feminisme og kvinneperspektiv, men om endringer i arbeidsmetode og en ny enkelhet i kunsten.

– Du har fått Rune Brynestads minnestipend på 250 000 kroner. Gratulerer.
– Takk. Det kom overraskende. Nå skal jeg ta en lang pause fra ekstrajobber jeg egentlig ikke vil ha, og konsentrere meg om kunsten min. Det er utrolig viktig at man får den muligheten av og til. Det skaper ro i sinnet når man skal jobbe.
– Det er fint å få en bekreftelse fra stipendkomiteen også.

– Jeg tenker at jeg kanskje har fått det stipendet fordi jeg har vært så aktiv siden jeg gikk ut fra Akademiet. Jeg har stilt ut på en del kunstnerstyrte steder og var med på den energiske aktiviteten blant unge kunstnere på 90-tallet.
– Var du spesielt knyttet til et sted eller et prosjekt?
– Jeg var med på DIXI, og på PIG, Prosjektet i Gamlebyen. Jeg var også med på One Night Stand og noe som het Ad hoc ute på Høvikodden. Ad hoc var også kunstnerinitiert. Jeg stilte også ut i Herslebsgate hos Ole Jørgen Næss i -94, på Otto Plonk i Bergen, og på No. 9 hos Vilde von Krogh for et par år siden. Så det har vært mye kunstnerinitierte ting jeg har vært med på. Jeg føler at den scenen er veldig nær meg.
– Hva er den viktigste forskjellen mellom det å jobbe med kunstnerstyrte prosjekter og det å stille ut på større institusjoner?
– Jeg føler at kunstnere har en veldig stor tillit til kollegaene sine. Man samarbeider mer under monteringen og diskuterer alt fra tekniske ting til kunstneriske problemstillinger. Da jeg monterte på Stenersenmuseet var jeg mer alene. Så jeg ble litt mer nervøs når jeg skulle montere der, faktisk. Det var en annen stemning der, og det berørte meg.
– Utstillingen på Stenersenmuseet har tittelen «Minner som sakte glir over i noe annet». Den er helhetlig samtidig som den er sjenerøs, og viser en bredde i medier og uttrykk.
– Jeg har jo visst om denne utstillingen veldig lenge og begynte å jobbe med den for ett og et halvt år siden, eller mer. Den ble utsatt en gang eller to, og så har jeg på en måte bare fortsatt å jobbe. Prosessen har endret seg en del, så det jeg har gjort er at jeg har valgt å ta med de arbeidene som jeg startet med, som var fotografiene. Og så har jeg jobbet videre med video og tegning, og innimellom der gått tilbake til foto. Jeg jobber mye med å skape en helhet i rommene. Jeg tar heller vekk enn å ta med for mye.

Fiksjon og virkelighet
– I videoverket Hun vil jo alltid være moren min retter du kameraet mot et annet individ. Det handler om en jente og hennes forhold til moren sin, som er rusmisbruker og prostituert. Hvordan er det å jobbe dokumentarisk?
– Jeg har ikke ønsket å gå inn i en dokumentarisk genre. Jeg vil blande det dokumentariske materiale med fiksjon. Det visuelle materialet består både av bilder fra jentas omgivelser, men også fra miljøer i byen som ikke er hennes omgivelser. Disse bildene knytter seg mer til byen som fenomen og til historien hun forteller om moren sin – steder hvor jeg vet moren har vært mye.
– Var det viktig for deg å gi et sannferdig bilde av henne og opplevelsene hennes? Eller var tematikken noe du ville ta opp likevel, uavhengig av henne?

– Det begynte med at jeg visste om historien hennes. Jeg ville gjøre et arbeid som tok opp prostitusjon og jobbet lenge med hvordan jeg skulle nærme meg materialet. Og så snakket jeg med henne om det og spurte om vi kunne ha en samtale. Jeg bestemte meg for å jobbe videre med den samtalen fordi jeg synes at hun sa så utrolig mange bra ting; sårbare, vonde og sterke ting. Samtidig var hun reflektert om det hun snakket om. Om hvor vanskelig en relasjon kan bli når du har en forelder som er rusavhengig. Jeg var opptatt av hva som skjer i et sånt forhold, hvordan hun takler å bli tilsidesatt og skuffet gang på gang.

Avstanden mellom to madrasser
– I tegningene dine opplever jeg at det er en større nærhet mellom deg og arbeidet, en direkte link mellom tankene dine, pennen og papiret.
– Arbeidet som ligger på salongbordet er faktisk en skissebok som jeg har dratt ut sidene i og lagt utover. Jeg har kalt dette arbeidet for Work in Progress, fordi det er skisser som jeg kanskje kommer til å jobbe videre med. Blyanttegningene som henger samlet på den ene veggen, har jeg jobbet lenge med. Det å velge mellomrommet mellom to madrasser er resultat av en tankeprosess som har gått over lang tid, selv om det bare har tatt meg en halvtime eller time å tegne det. Det har vært spennende å finne ut hvordan jeg skulle formidle den skjøre, nesten usynlige måten å tegne på.
– I videoen Innenfor 4 hjørner er det mye svart humor i den lakoniske fremstillingen av absurde hverdagsscener. Er humor noe du er opptatt av? – Ja, det er det. Jeg tror humoren kom inn i videoene mine for noen år siden, at jeg ble litt mer fandenivoldsk. Det var deilig, for det var litt befriende. Iblant gjør jeg feil når jeg jobber, og så tenker jeg bare – «men det er jo innmari bra, det vil jeg ha med i arbeidet» – altså de feilene jeg gjør underveis. Da jeg begynte arbeidet med den videoen så vet jeg ikke om jeg var så bevisst humoraspektet som jeg er nå. Jeg får avstand og ser ting i ettertid. Nå er jeg litt på vei i en annen retning. Jeg prøver å legge humoren inn i en annen type innhold, for eksempel i forhold til samfunnet.

Lydbilder og performance
– I Videoverket Below Surface ser vi en stillestående bygningsmasse, fri for menneskelig aktivitet. Lydbildet er derimot ganske livlig.
– Jeg hadde lyst til å gjøre det verket så enkelt som mulig. Det er en renhet som jeg egentlig ikke har jobbet så mye med i forhold til video. Jeg har strukket ut en sekvens som opprinnelig var på noen og førti sekunder, til en tre og et halvt minutt lang film. Det er i lydbildet at variasjonene, dynamikken og de ulike nivåene ligger. Det er lyd fra filmopptaket, altså lydene fra Kvadraturen en torsdagskveld. Den er voldsom og variabel, samtidig som den er poetisk og sterk. Jeg synes det var spennende å sette sammen den variable lyden med det stillestående bildet av bygningene.
– Av lyd og bilde er det ofte lyden som dominerer. Visuelle bilder kan man lettere dekonstruere, avkode og forholde seg kritisk til, mens lyd har vi færre koder for å forstå.
– Lyd går rett inn i meg uten at jeg har et forsvarsverk, men det er ikke sikkert at den gjør det for musikere, komponister og andre mennesker som jobber med lyd. Jeg har begynt å bli mer opptatt av lyd etter hvert. Jeg vil ikke bare la det visuelle overta. I Innenfor 4 hjørner er lyden også viktig, selv om den domineres av støy og slamring.
– Det er morsomt når mikrofonen kommer med i bildet.

– Sekvensen du referer til, er et typisk eksempel på at noe som ikke er planlagt hender. Når man gjør live performance kan uforutsette ting oppstå. Det er noe med å få med det i videoen. Når man lager video, sitter man og klipper og limer til det nesten blir for polert, i forhold til live performance. Men Innenfor 4 hjørner er ikke dokumentasjon av performance. Den er laget med videokamera og det er en annen måte å jobbe på.
– Har du sluttet å gjøre performance?
– Nå har ikke jeg gjort live performance på mange år. Men jeg sier ikke at jeg har sluttet, fordi jeg tenker veldig ofte på det. Jeg vurderte å gjøre performance på Stenersenmuseet faktisk, veldig grundig.
– Du har ofte iscenesatt deg selv i arbeidene dine. Hvilke fordeler og ulemper har det?
– Ulempen er jo det at jeg ikke kommer vekk fra min egen kropp. At jeg hele tiden vet at den er der. Jeg tror jeg er på vei til å avslutte det arbeidet hvor jeg iscenesetter meg selv. Jeg sier ikke at jeg aldri skal gjøre det igjen, men jeg synes det er spennende å finne andre måter å jobbe på. Det er tematisk interessant å ta utgangspunkt i andre mennesker eller steder, i stedet for å bruke meg selv. Det fungerer for så vidt i fotografiet Mind the Gap, hvor jeg har brukt meg selv, men der trekker jeg inn en annen type tematikk hvor jeg går ut i det offentlige rom. Det har jeg ikke gjort før. Det kan hende at jeg kommer til å jobbe mer på den måten fremover.
– Hvilke planer har du for fremtiden, nå som du har blitt så rik?
– Først skal jeg ringe til advokaten i NBK å få hjelp til å beregne forskuddsskatt. Det har jeg ikke peiling på. Så da raser det vel ut en fjerdedel. Nå skal jeg betale ned utgifter, studielånet og vaske atelieret mitt. Og så vil jeg ha en indre ro og en tenkepause før jeg begynner å arbeide igjen.