• Fra Trond Lossius Cubic Second, installasjon i et mørkt rom med flerkanals lyd, horisontal bakprojeksjon, video på tre horisontale LCD-skjermer og tre kuber som kan sittes på. Vist i Hordaland kunstsenter, november 2006.

    Karen Kipphoff

Sårbare kunststipendiater

Av: Grethe Melby

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

Kunststipendiatene er langt mer sårbare enn andre doktorgradsstipendiater, fordi de må offentliggjøre sin forskning før bedømmelseskomiteen har gjort sin vurdering. Og blir de vurdert som gode nok, får de likevel ikke tittelen «doktor».

Trond Lossius, kunststipendiat ved Kunsthøgskolen i Bergen, hadde sin offentlige gjennomgang av stipendiatprosjektet 9. mars. Lossius har utforsket sammenhenger mellom lyd, rom og tid. Fra før har Lossius forelagt komiteen flere av sine arbeider, blant annet utstillingen «Cubic Second» på Hordaland Kunstsenter i november 2006. Fire uker etter at Lossius har lagt frem sin endelige refleksjon, vil komiteen legge frem sin bedømmelse. Den avklarer om hans treårige virksomhet svarer til stipendprogrammets krav, nemlig at den kunstneriske kompetansen skal ha høyt internasjonalt nivå.

Må utsette disputasen
Det er slett ikke sikkert komiteen vil godkjenne en kunststipendiat når alt arbeidet er lagt frem. Kunststipendiat Tone Hansen er en av dem som har fått beskjed fra bedømmelseskomiteen om å arbeide videre med sitt prosjekt. Johan A. Haarberg, høyskoledirektør ved Kunsthøgskolen i Bergen og administrativt ansvarlig for stipendprogrammet, viser til taushetsplikten og vil ikke kommentere hvor i prosessen enkeltkandidater befinner seg. Han har derfor heller ikke noen kommentar når Billedkunst spør hva dette i praksis vil bety for Hansen:
– Mer generelt kan jeg si at det er to måter en stipendiat kan legge frem resultatene på. Man skal i alle fall legge frem en offentlig presentasjon av det kunstneriske sluttresultatet, enten det er i form av en utstilling, en forestilling, en konsert eller hva som passer best i forhold til stipendiatens prosjekt. Men man kan velge om man vil gjøre dette først, og så legge frem dokumentasjon og kritisk refleksjon i etterkant. Da har man to måneder på å gjøre dette ferdig, og komiteen må møtes to ganger. En annen måte er å legge frem både selve det kunstneriske resultatet og den dokumenterende refleksjonen samtidig. I praksis betyr det at kandidatens dokumentasjonsmateriale og kritiske refleksjon fremmes for bedømmelseskomiteen en måned tidligere, forklarer Haarberg.

Krevende for kunststipendiatene
Haarberg er enig i at denne prosessen gjør kunststipendiatene langt mer sårbare enn stipendiater innenfor akademia:
– Innen akademia går man normalt ikke ut og bekjentgjør at en doktorgrads-stipendiat ennå ikke holder mål. I stedet kan kandidaten arbeide videre, og så be om ny vurdering. For kunststipendiatene blir situasjonen annerledes, i og med at arbeidet består av en offentlig visning av et kunstnerisk resultat. Her er det definitivt en gråsone, men programstyret har sagt veldig tydelig at hvis komiteen ikke finner at det kunstneriske resultatet holder mål, blir det ingen offentlig gjennomgang av det kunstneriske arbeidet og den kritiske refleksjonen. Det sentrale er at man vurderes ut i fra det kunstneriske resultatet. Man skal ikke kunne skrive seg ut av et dårlig kunstnerisk resultat, sier Haarberg, som forklarer at en person som har fått prosjektet avvist kan melde seg opp på nytt etter seks måneder:
– Men da bør det i mellomtiden ha skjedd en bearbeiding av prosjektet, sier Haarberg. Han understreker at programstyret ennå ikke har vært i en slik situasjon, og at det er et åpent spørsmål om vedkommende i så fall vil bli fremstilt for en ny komité.

Fortsetter uansett
Meningen var at kunststipendiat Tone Hansen skulle avslutte prosjektet «Museumsutopi – kunstrommene i offentligheten» i vinter. Hansen har hatt høy profil i de allmenne medier og vært en synlig debattant blant annet i debatten om Nasjonalmuseet. Men nå har bedømmelseskomiteen bedt om at prosjektet tydeliggjøres på enkelte punkter. Hansen understreker sin utsatte situasjon når Billedkunst ber kunstneren om å gi sin vurdering av stipendiatprogrammet: – For meg gjelder det nå å gjøre et best mulig arbeid. Litt av problemet er at mitt kunstprosjekt ikke er et «verk» som kun manifesteres i materielle objekter. Jeg lager i større grad situasjoner og deltar aktivt i en offentlighet. – Men hva skal du gjøre videre? – Jeg skal utvikle en engelsk utgave av prosjektet som i mindre grad retter seg mot norske forhold. Prosjektet skal presenteres i New York i april/mai, og skal muligens også til India i løpet av året. Nå gjelder det å formulere en metaposisjon omkring kunstneren som aktivist og som politisk subjekt, sier Hansen, som synes det er surt med en forsinkelse: – Men på den annen side: Noen ganger har man godt av det. Prosjektet fortsetter uansett, sier Hansen.

Ansiktsløse komiteer
Haarberg forteller at mens kunststipendiatens arbeid må offentliggjøres for å kunne vurderes, er ikke selve vurderingen fra bedømmelseskomiteen et offentlig anliggende. Dermed kan alle, publikum som kritikere, vurdere kunststipendiatenes arbeider på egenhånd gjennom offentlig samtale, mens vurderingen bak den formelle beslutningen om hvorvidt arbeidet holder mål eller ikke, unndras offentlig debatt.
Haarberg ser at man kan ende opp med at komiteenes beslutning blir beskyttet mot kunstoffentlighetens kritiske vurdering:
– Dette er en viktig diskusjon. Vi har foreløpig kommet til at vi må ta hensyn til kandidatens personvern. En interessant parallell er ansettelsessaker, der instillingskomiteens offentlige vurdering av kandidater blir oppfattet som å henge ut søkere. Men dette er en avveining og vi legger opp til at vi skal ha en evaluering når første kull har avsluttet. Men selv om en kandidat skulle oppleve å ikke bli godkjent av komiteen, har jo vedkommende hatt tre år med svært gode arbeidsvilkår, og man må regne med at kunstneren har hatt nytte av å være i den situasjonen.

Økonomien viktigst
Tone Hansen er enig i at tilgangen på ressurser ikke kan sammenliknes med det å arbeide utenfor utdanningsinstitusjonen.
Det er også kunststipendiat Hans Hamid Rasmussen enig i. Han er tilknyttet Kunsthøgskolen i Trondheim med prosjektet «En hyllest til hybriden».
– Muligheten for å videreutvikle et kunstnerskap innenfor et program der man strekker seg mot et høyt internasjonalt nivå er god nok grunn til å ville delta, enten man blir godkjent eller ikke, sier Hamid Rasmussen.
Samtidig er det verdt å ta med seg at programmet fører frem til kompetanse som førsteamanuensis i kunst. Programmet er tenkt som en parallell til forskerutdanningene, som er organisert som doktorgradsprogrammer. Likevel vil ikke de første kandidatene kunne smykke seg med tittelen «doktor». Ennå er ikke programmet harmonisert med lignende programmer i for eksempel Sverige, Finland og England. Der oppnår kandidatene graden PhD. For Hamid Rasmussen er ikke det så viktig:
– Det viktige er at programmet innarbeider gode prosedyrer som kan stimulere, videreutvikle og berike billedkunstfeltet. Programmet er ikke vellykket dersom vi bare får en byråkratisk grad uten rot i det øvrige kunstlivet. Det er kunstnerne selv som skal bestemme etter hvilke kriterier og i hvilken form stipendiatprogrammet skal utvikles. Stipendiatstillingene skal heller ikke innta rollen som leverandør av kvalitetskriterier for hvem som er gode eller dårlige kunstnere.
– Stipendiatprogrammet er et krevende og eksklusivt tilbud for dem som ønsker å bruke mer tid til å fordype seg i bestemte problemstillinger over tid, men det har alltid vært og vil alltid være mange måter å utvikle god kunst på, sier Hamid Rasmussen, som svarer slik når Billedkunst peker på at også han skal bedømmes av en komité: – Personlig foretrekker jeg heller å få underkjent eksamen etter en heftig og faglig god samtale enn å få en lunken godkjenning fordi oppgaven svarer til formelle forventninger.