• Miklos Gaál: Rockefeller Plaza at Lunch Hour, 2004.

    Gaál

Fin Finnish

Av: Marius Wang

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

Med den turnerende utstillingen «Photo Finnish – The Helsinki School» ønsker Finland å markere seg på kunstkartet. Arkitektur og design er allerede godt kjente merkevarer for denne nasjonen, og nå er statlige krefter satt i sving for at fotokunst skal bli landets nye kulturelle eksportvare og identitetsbygger.

Den Konstindustriella Högskolan i Helsinki er utgangspunktet for prosjektet og utstillingen som viser arbeider av 31 kunstnere, alle med tilknytning til fotolinjen ved nevnte institusjon. Nåværende og tidligere studenter, samt lærere, er presentert med nyere arbeider side om side. «Photo Finnish» fokuserer på det individuelle uttrykket og ulike tilnærmingsmåter til det fotografiske mediet, men en i øyenfallende likhet mellom mange av arbeidene er allikevel tilstede i presentasjonsformen. Plexiglass og lekre prints både åpenbarer og skjuler de ulike problemstillingene kunstnerne tar for seg, men kombinert med et abstrakt og minimalistisk uttrykk glir dessverre mange av arbeidene over til å bli estetiserte objekter. Ola Kolehmainens Simple Fragments in Pink fungerer derimot godt i denne innpakkingen. Fasaden til et moderne bygg er fotografert i en stram komposisjon hvor refleksene og lysspillet i byggets rosa vinduer gir den glatte plexioverflaten en nesten tredimensjonal effekt og forførende stofflighet. En annen som utfordrer betrakterens synssans er Miklos Gaál. Ved å utnytte storformatkameraets tekniske muligheter skaper Gaál fotografier hvor kun en smal stripe av billedflaten er valgt i fokus. I Rockefeller Plaza at Lunch Hour plasserer Gaál betrakteren i et fugleperspektiv hvor fokus glir over menneskene på gatenivå. Virkelighetsoppfattelsen settes på prøve når dybden og størrelsesforholdet diffuseres og man får inntrykk av å observere en miniatyrverden.
Et annet mer lavmælt arbeid i utstillingen er en serie typiske familiefotografier som Wilma Hurskainen har rekonstruert og iscenesatt 15 år senere. Arbeidet har mye til felles med Dag Nordbrendens Be yourself tonight, men Hurskainen benytter kun bilder hvor hun er fotografert sammen med sine tre søstre i gjenkjennelige albummotiver. Ved å etterstrebe en størst mulig likhet i fotografiene er sted, utsnitt, situasjon samt de fotografertes positur og uttrykk forsøkt imitert til det fulle. De nye situasjonene fremstår som komiske samtidig som de innehar et snev av nostalgi. Portrett-tradisjonen er også utgangspunktet for Santeri Tuoris arbeider. I Karlotta er et klassisk sort-hvitt portrett av en liten pike brukt som bakgrunn for en videoprojeksjon hvor den samme jenta, nå i farger, beveger seg sakte ut og inn av sitt eget portrett. I det visuelle spillet som oppstår, både frigjør og returnerer jenta til bildet av seg selv. Fotografiet fanger.
Om «The Helsinki School» har frigjort seg fra det sosialrealistiske dokumentarfotografiet à la Esko Männikkö er et annet spørsmål, det er i hvert fall utelatt fra utstillingen. Ikke at det absolutt må være der, det er bare så synlig at det ikke er tilstede. Det nærmeste en finner er Joakim Eskildsens dokumentariske skildring av ulike sigøynere i god National Geographic-stil. Den store variasjonen i arbeidene på «Photo Finnish» har både sine gode og dårlige sider. Den har noe for alle, den er åpen og leken, men den mangler snert og helhet. Hvorvidt «Photo Finnish – The Helsinki School» fungerer som markedsstrategi får vi se i tiden som kommer, det er i hvert fall helt klart at noen av kunstnerne markerer seg sterkt. Om man kan snakke om en ny Düsseldorfer-skole blir å trekke det for langt.