• Ole Mads Vevle, en av personene avbildet i Alves utstilling. Stillbilde.

Difference et repetition

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

I løpet av den halvtimen videoarbeidet Les Quatre Cents Coups varer knuser Adriana Alves fire hundre glassflasker i gulvet på en rekke ulike måter; noen ganger blir de likegyldig sluppet, andre ganger kastet med en sterk besluttsomhet. Arbeidet er en studie i forandring og gjentagelse og fungerer som en metafor over kunstens grunntilstand, samtidig som det er en performativ tour de force.

De små forandringene i Alves’ ansiktsuttrykk idet flaskene går i bakken spenner fra barnlig sårbarhet via ungdommelig trass til det velvoksent likegyldige, ikke som en gradvis utvikling, men om hverandre. I kjelleren finner vi en installasjon bestående av tretten tv-skjermer som viser kunstneren som går opp en trapp. Fullt påkledd, så det blir en slags negert Duchamp-referanse. Dette fungerer som mer enn en referanse, for verket lykkes videre i å ta opp i seg betrakterens kropp idet man, etter å ha vært nede i rommet en stund, selv må snu om å gå opp en trapp hvor antallet trappetrinn (kanskje tilfeldig) er det samme som antallet tv-skjermer i rommet.
Tilbake på bakkenivå møter man så igjen videoarbeidet Le Mepris (nok en tittelreferanse fra fransk nybølgefilm om kunstens kår) hvor fem mer eller mindre kjente fjes fra det bergenske kunstmiljøet er filmet mens de går eller løper på stedet, mot lett gjenkjennelig bergensbakgrunn. Kanskje er dette en kommentar på hvorvidt Bergen egentlig er et blivende sted for kunstnere som ønsker å gjøre karriere. Uansett er det mer interessant hvordan det å se disse folka, i denne settingen, gir kunsten deres en styrket legitimitet. Dette gjelder kanskje spesielt videoen med Monica Winther som på uvanlig vis kroppsliggjør en slags dynamikk mellom styrke og sårbarhet. Som helhet er utstillingen en svært god start på året for kunstsenteret.