Museum uten museum

Av: Mari Lending

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

Siden ABM-meldingen av 1999/2000 ble lansert, og med den planene for det nye Nasjonalmuseet, har det ikke manglet på store ord og fakter for serien av departementsdrevne norske museumsfusjoner. Storskalaretorikken gjelder selvsagt i mindre grad for de hundrevis av små museer som over det ganske land er omorganisert til litt større enheter, enn for den brutale sammenslåingen av fire nasjonale hovedstadsmuseer.

Stordrift frister og størrelse forfører, og åpenbart særlig dem som befinner seg lengst fra kunsten. Men selv museer som etter norske forhold fortoner seg som store kan aldri overskride formularet «relativt sett». Det er derfor et snev av komikk i at Ringstrasse i Wien og The Mall i Washington DC også på lokalt hold svever over vannene. Allerede distansen fra Lincoln Memorial til Washington-monumentet overgår jo langt spaserturen fra Universitetsgaten til Fredriksgate, og selv om man kompenserer tapet av Kunstakademiet med nyervervet eiendomsmasse i Kristian Augustgate ville man aldri makte å nærme seg en av de gigantiske Smithsonian-institusjonene. Når Tone Hansen mobiliserer mastodonten «megamonstermuseum» for å besvare sin egen tittel Hvordan tenke museum i dag?, er nok neologismen ment å romme en kritikk også av dimensjonsproblematikken i Nasjonalmuseet. Selv anser hun metaforen for å danne et «kreativt og konfrontativt» utgangspunkt, men i sammenhengen er konstruksjonen litt for rar og vag til å få en virkelig kritisk funksjon.
Tittelen på dette prisverdige, journalistiske bidraget til en pågående lokal museumsdebatt klinger av pamflett og polemikk. Utgivelsen er en grafisk gjennomarbeidet og genremessig hybrid. Den er diskuterende og hyperaktuell, og omfatter historiske ekskurser, intervjuer med sentrale museumsaktører, samt et selvbevisst, konkret forslag til en ny norsk kunstinstitusjon, diagrammatisk skissert av Ghilardi Hellsten Arkitekter. En fargevifte samlet fra nordiske museer danner et eget kapittel. Innmontert som «en valørskala for ideen om det klassiske museet» fungerer de skriftløse fargede arkene som en nydelig, presis kritikk av den pseudo-nøytrale gråmalingen av Nasjonalgalleriets vegger. Kapittelet utgjør bokens fineste historisering, til forskjell fra avdelingene med tilfeldig og uetterrettelig museumshistorikk (den franske revolusjonen begynte ikke i 1791; Altes Museum og Alte Nationalgalerie i Berlin er alt annet enn det samme; å hevde, i forbindelse med den ideologiske etableringen av Louvre som museum, at «republikkens makthavere [ville] at kunsten skulle tjene folket» må i det minste kunne kalles overfladisk, etc.).
Forfatteren anser det selv som en fordel «å entre dette feltet som billedkunstner». Fordel eller ei er det uansett en realitet; dette er et kunstpolitisk manifest med ambisjon om å styrke kunstnernes makt og medbestemmelsesrett. Hansen knytter an til forestillinger om det post-utopiske og post-sosialdemokratiske, men det mest slående ved argumentet er at det så ubesværet plasserer seg i tradisjonen for en sosialdemokratisk kunstpolitikk, karakterisert av et instrumentelt kunstsyn og paternalistiske bestemmelser av forholdet mellom staten, kunstinstitusjonene, kunstnerne og publikum. I kombinasjon med en uavklart begrepsbruk blir den samme skråsikre normative fortolkningen av hva et museum er og bør være problematisk. Hansen foreslår å opprette et kunstnerdrevet Senter for samtidskunst i Oslo. Det er sikkert ingen dum idé, men knapt et gangbart svar på spørsmålet «Hvordan tenke museum i dag?», ettersom et kunstsenter ikke er et museum og det ikke er lett å se forbindelsen mellom spørsmålet som reises og svaret som tilbys.
Museet er som kjent et av mange konkurrerende visningssteder for kunst, med enkelte helt spesielle – og selvsagt diskutable – oppgaver. Tone Hansens bok handler imidlertid ikke egentlig om museer – hverken før, nå eller for fremtiden. Når det påstås at «denne boken handler om hvordan kunstmuseets funksjon og rolle må endres for å bevare et mangfold i kunstfeltet», foreslår forfatteren implisitt, og kanskje ufrivillig, å avvikle museet. Slik avskriver hun i samme bevegelse kunstmuseet som en egen epistemologisk tradisjon, refleksjon, og som forvalter av konkurrerende klassifikasjonsformer. Disse helt vesentlige dimensjonene ved museet har havnet i Hansens dødvinkel, ettersom hun har inntatt et kunstpolitisk perspektiv som lar organisasjonsmessige forhold overskygge det kunnskapsteoretiske og estetiske. Analysen oscillerer mellom å fremholde museet som en avmektig utdatert instans som «må», «skal» og «bør» forandres, og en institusjon som kolonialiserer hele kunstfeltet: «Å skape bevissthet for viktigheten av at de store og normative museene er med på å beskytte underaktiviteten i kunstfeltet, fremfor å kaste slagskygger som vanskeliggjør ivaretakelsen av mangfoldet utenfor, er således avgjørende». Under denne litt uferdige setningen lurker en mekanisk forståelse av kunstinstitusjonenes samspill og en overdreven tiltro til at kunstfeltets dynamikker kan styres, dirigeres og vedtas. Det krevende normative anslaget skjuler en autoritær impuls som er på kollisjonskurs med det mangfoldet som for øvrig hylles, dyrkes og forsvares. Ofringen av kunstinstitusjonenes produktive forskjeller og ulike oppdrag til fordel for en litt naiv fagforeningsretorikk, gjør det til syvende og sist uklart hvilke «slagskygger» som egentlig er problemet her.