• Kim Hiorthøy: Our Hopes For The New Year, 2007

    Bergen Kunsthall

Intertekstuelle labyrinter

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

Kim Hiorthøy er kanskje innbegrepet av en slags 90-tallsrhizomatikk, med en praksis som er nærmest uendelig variert, med et utall ulike tilkoblingspunkter (designer, musiker, tv-reporter, poet, tegner osv). Samtidig har det hele tiden løpt en rød tråd gjennom kunstnerskapet, en tråd som best kan beskrives som en holdning. En holdning som nok best kan beskrives med ett ord. Et adjektiv. Som jeg ikke har tenkt å benytte i denne teksten.

Hiorthøy ville vel uansett ikke være spesielt interessert i hvordan vi snakker om kunsten hans. Her finnes befriende lite uttalt teoretisering rundt egen praksis, ingen referanser til andre kunstnere eller til teoretiske hotshots eller buzzwords. Alt jeg har lest av intervjuer rundt denne utstillingen er preget av Hiorthøys korte svar og mangel på interesse for å kontekstualisere seg selv eller egen kunst. Dette er selvsagt også en måte å fremstille seg selv som kunstner, men den skiller seg en del fra det som er vanlig i dag. Kunstnere presenterer ofte seg selv gjennom en utstrakt selvfortolkning og egenforståelse som langt på vei overgår hva betrakteren klarer å lese ut av arbeidene deres. Slik søker de å gjengripe en tapt forfatterrolle, og der Barthes spådde leserens fødsel, har de døde forfatterne gjenoppstått som sine egne lesere. Dermed får kunstneren tilbake en slags kontroll over verket, men dette er en type kontroll Kim Hiorthøy fullstendig unnlater å gjøre krav på. «Tegningene snakker for seg selv», sier Kim tilsynelatende. Og det gjør de faktisk. De snakker som en foss.
Tematisk danner arbeidene et univers som til en viss grad unndrar seg spørsmål om hvorvidt universet er komplekst og mangetydig eller enkelt og entydig. For svaret blir liksom alltid verken/eller og både/og, på samme tid. Gjennomgående finner vi en interesse for synssansen, for tegneserieaktige neser, for sex, for Berlin (både som bylandskap og kulturell arena), for asiatiske ansiktstrekk som strekker seg fra kinesiske tresnitt til europeiske tegneseriefremstillinger av japanere på 50-tallet, og for ulike sosiale relasjoner. Alt i alt utgjør utstillingen et til tider nærmest Bosch-aktig virvar, dog uten tilløp til religiøse eller eksistensielle dimensjoner. Hiorthøys tegninger har tendenser i retning en type visuell flanørvirksomhet, og dette kan nok hos enkelte oppfattes som en «mangel på dybde» eller en følelse av at det egentlig ikke står noe på spill i disse arbeidene.
Kanskje er det imidlertid heller slik at tegningene fungerer som en anledning til å tenke på hvorvidt det fortsatt egentlig er nødvendig å tenke på dybde versus bredde. Kanskje utstillingen viser oss at bredde faktisk er nok. Tegningene er tuftet på et vell av referanser som både oppleves som selvtilstrekkelige og grenseløse. Forsøk på å gripe alt innunder en eller annen enkelt tolkning, eller å ta innover seg den totale rekkevidden av referanser, virker fullstendig fånyttes. Trolig vil slike forsøk bare føre til en svimmelhet lik Kants beskrivelse av den sublime erfaring; der en sansemessig overbelastning skaper en kortsluttet sirkel hvor forestillingsevnen ikke makter å prosessere all informasjonen raskt nok. Det hele er en tematisk ekvivalent til det ledende prinsippet i Pollocks formalisme, hvor linjene springer i alle retninger og hvor betrakterens blikk hele tiden trekkes videre i en evig strøm av handlingen å se. Tegningene preges av en type innholdsmessig all-over effekt. Hiorthøy inviterer betrakteren inn i en labyrint av intertekstuell katt og mus, der man som betrakter aldri er helt sikker på om man jager eller blir jaget.