• Christina Ødlund: Mycelium of a Lawyers Wig.

    Kjersti Solberg Monsen

I grenseland mellom illusjon og virkelighet

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 2/2007

Del: 

Utstillingen «How Imitations Get Cornered By The Real» byr på tre prosjekter, som alle beskjeftiger seg med spørsmål knyttet til representasjon og det uklare grenselandet mellom illusjon og virkelighet. Et annet fellestrekk er at alle arbeidene i like sterk grad er musikalske som visuelle uttrykk.

I det jeg stiger inn i det lille galleriet der kunstneren Hai Nguyen Dinhs viser sitt prosjekt Fire Ant, Fox, Doom Dragon Appears, blir jeg overveldet av et helt opakt mørke. Litt usikker blir jeg stående og vente på at noe skal skje, og jeg venter ikke forgjeves. Etter noen sekunder spjæres mørket av et skarpt hvitt lys, fulgt av en kraftig elektronisk støy, som langsomt går over i en huggende aggressiv rytme. I det korte lysskjæret ser jeg to snauklipte dukkehoder, plassert på hvert sitt metallstativ, over en lyspære, som underlige groteske lamper, på en slags provisorisk scene. Vekselvis og i takt med den atonale, elektroniske musikken, som stadig stiger i intensitet og styrke, blinker lyspærene, som en hissig, musikalsk dialog. I begynnelsen er det bare de to lampene som lyser, men ganske snart blir scenen også belyst av to eksterne spotlights, som skaper uhyggelige skyggespill på veggen. Dette er ikke et verk som tillater deg å vandre likegyldig forbi, det er et suggererende klanglig og visuelt uttrykk som tvinger deg til en slags fysisk deltakelse. Den harde elgitarklangen dunker deg i mellomgulvet, og øyet klarer ikke å følge med i de raske skiftningene mellom lys og mørke. Jeg var sant og si ganske fortumlet da jeg blind og delvis døv tok meg ut av Dinhs teatralske og dramatiske univers. Jeg følte meg beriket uten å kunne redegjøre for hvorfor.
Christina Ødlunds videoskulptur Mycelium of a Lawyers Wig er til sammenlikning langt mer stillferdig. Her kommer jeg inn i et goldt og fuktig skogslandskap. Blant gress og råtne blader opptrer virkeligheten i et fordreid froskeperspektiv. De illuminerte landskapsbrokkene fremstår som virkelige, samtidig som representasjonen selv peker på sin egen svikefullhet, idet bildene avslører seg som løsrevne kulisser. De syntetiske, monotone klangene som ligger i bakgrunnen som et teppe av lyd, understreker det dypt fremmede ved dette landskapet. Verket belyser en tematikk som på mange måter kan virke banal, forskjellen mellom illusjon og virkelighet, men dette gjøres her på en måte som er overraskende virkningsfull. Verket minner oss på en slående måte om et allmennmenneskelig behov for å lage likheter.
I Egill Sæbjørnssons verk Mr Piano and Mrs Pile er også representasjon på dagsordenen. Fra den mørke skogen kommer jeg inn i et opplyst gallerirom, der det foregår en oppskrudd og bisarr samtale mellom to stiliserte kulisseskulpturer som henholdsvis forestiller et piano og en haug. De er animert gjennom videoprojeksjon med overdimensjonerte og snakkesalige munner. Verket er preget av en løssluppen, cabaret-aktig stemning, der skikkelsene veksler mellom å musisere og diskuterer sine fortvilede skjebner som imitasjoner.
Både i møte med Ødlunds og Dinhs prosjekter sitter jeg igjen utelukkende med spørsmål. I Sæbjørnssons verk opplever jeg at svarene er plantet i verket på en plump og litt for intendert måte.
Men tross dette litt overeksplisitte punktum ser jeg utstillingen som en sjeldent rik og interessant opplevelse. Det er også spennende at prosjektene konsekvent unndrar seg kategorisering innenfor et bestemt medium, de er verken rene skulpturer, videoarbeider, installasjoner, bilder eller komposisjoner, men noe midt i mellom.