• - Det er viktig for meg å fokusere på hva jeg selv finner interessant i arbeidene mine, snarere enn å prøve å kommunisere et bestemt budskap til et gitt publikum, sier Ole Martin Lund Bø.

    Mark Rossmann

Kunst mellom det profane og sakrale

Av: Jan Inge Reilstad

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

Ordet «Tilgivelse» formet som en logo, og utformet som et stort lysskilt, skal prege Torget i Stavanger i ett år. Ole Martin Lund Bø vil undersøke hvordan det kulturelt ladede ordet forandrer seg etter konteksten det står i.

Ole Martin Lund Bø hadde et travelt år i fjor. Berlin-flytting og deltakelse på Art Forum, separatutstilling, utsmykkinger, og reaktualisering av hans verk Brand - det 7 x 3,5 meter store lysskiltet med teksten «Tilgivelse», som i 2001 reiste Norge rundt i regi av Riksutstillinger. For en måned siden, i slutten av desember 2004, vedtok kulturstyret i Stavanger at verket skulle settes opp midt i byens hjerte, ved Torget. Lysskiltet skal i første omgang stå i en prøveperiode på ett år. På andre siden av Breiavatnet finnes et annet lysskilt, som har stått i byen i alle år, med følgende klare melding: «Jesus, verdens lys».

I Stavangers profane uterom
- Hvorfor ville du at Brand skulle få sin plass akkurat i Stavangers uterom?
- En ting er at jeg er fra Stavanger og har laget verket ut fra en slik erfaring. Aksept for plasseringen på Romsøegården, vendt mot byens viktigste uterom, Torget, har likevel hatt avgjørende betydning. Dette er det stedet i byen hvor det tyngste symbolet for kristendommen i Stavanger (Stavanger domkirke) møter handelsplassen (Torget) og havet. Her møtes altså den symbolske makten og den økonomiske makten.
- Fortell mer om skiltets forhistorie.
- Jeg har plassert det i tre helt forskjellige sammenhenger, for å se hva som skjer når omgivelsene endrer seg. Det ble første gang satt opp i Majorstukrysset i Oslo, i en urban kontekst ved siden av andre store lysskilt som Siemens, Burger King og Lysholmer Lettøl. Størrelsen på skiltet gjorde at det her kunne konkurrere med de etablerte merkene. Senere ble det satt opp i en helt annen kontekst, ute på flat-Jæren. Skiltet stod helt alene som den eneste lyskilden på veldig langt hold. Her var selve lysskiltet et fremmedelement, mens teksten selv befant seg på hjemmebane, midt i det symbolske sentrum for pietismen i Norge. I Bergen ble skiltet montert inne i Galleri S.E., i et rom det ikke var proposjonert for, og ble slik i større grad objektivisert.
- Hva er det som står på spill i Brand?
- Nesten all min kunstneriske produksjon så langt har handlet om forholdet mellom representasjon og innhold. Jeg har laget en logo av ordet «tilgivelse», som siden er blitt utformet som et stort lysskilt. Motivet var å sette et kulturelt ladet og personlig begrep inn i en kontekst hvor dets innhold ble presentert med samme flyktighet som f.eks. «Nokia, connecting people».
- «Tilgivelse» får jo i den kristne humanismen fort karakter av vilje til glemsel av det vonde i verden, mens Spinozas og andre filosofiske etikker er mye mer opptatt av tilgivelsen som et dobbelt arbeid av nettopp å huske det vonde i verden, men med barmhjertighet, dette som ofte kalles for tilgivelsens dyd. Hvordan tror du skiltet vil bli lest, når det nå kommer opp på Torget i Stavanger? Har du i det hele tatt reflektert inn en etisk dimensjon i verket?
- Det er viktig for meg å fokusere på hva jeg selv finner interessant i arbeidene mine, snarere enn å prøve å kommunisere et bestemt budskap til et gitt publikum. Jeg forsøker å la arbeidene mine ha ulike lesningsmuligheter. Brand har flere innfallsvinkler, men når skiltet settes opp i Stavanger blir forholdet mellom urban identitet og pietistisk historie viktig. Vestlandet bærer på en tung tradisjon av konservativ kristenpraksis. Tilgivelse er et sentralt begrep i dette antiakademiske trossamfunnet, hvor teologien først og fremst fokuserer på det syndige menneskets forhold til en rettferdig og tilgivende Gud. Det er en kultur som i liten grad stiller spørsmål, men som klamrer seg til det enkle budskap om Jesu død som symbol på en evig forsoning av menneskets synder. Foruten å referere til vestlandspietisme, er tilgivelse også et personlig ladet ord for veldig mange, med mange individuelt ulike og sikkert problematiske referanser. Når ordet tilgivelse presenteres på denne måten, i varemerkets kontekst, hvor det forventes lest og tatt opp i den enkeltes system i løpet av et halvt sekund, foregår et slags retorisk overgrep.

Fra Jærens sakrale uterom
- Seint i fjor høst hadde du en separatutstilling i Galleri Sølvberget i Stavanger, kalt «Pattern (#1-12)». Utstillingen bestod av tolv store fotografier av kirkebygg på Jæren, alle tatt rett ovenfra. Hvor kom den ideen fra?
- Også i dette arbeidet jobbet jeg med de samme problemstillingene som jeg ellers har gjort. Pattern (#1-12) handler i likhet med Brand om å rekontekstualisere et etablert symbol i vår egen kultur, her det norske kirkebygget. Og det på en måte som stripper det for mye av sitt innhold.
- Bildene ble tatt fra helikopter. Jeg leide inn en fotograf, Dag Myrestrand, som hadde tilstrekkelig med utstyr og erfaring til å gjennomføre de kompliserte opptakene. En ting var å få helikopteret i posisjon, en annen den uunngåelige ristingen i den flyvende tingesten. Jeg var interessert i å forflate de høyreiste byggene så mye som mulig ved å fotografere i lett overskyet vær. Dette reduserer lyset kraftig og krever dermed lengre lukkertid, noe som er en vanskelig kombinasjon når du befinner deg i et helikopter på Vestlandet. Jeg er blitt veldig fornøyd med bildene, og perspektivet ga tilbake hva jeg hadde forventet, og mer til.
- Ja, hva forventet du? Er det kun snakk om en nysgjerrig estetisk visjon, eller ønsker du å fortelle noe mer gjennom bildenes motiver? Jeg regner med at en viktig motivasjon for prosjektet var at du ville se gudshusene fra et høyere perspektiv?
- Prosjektet handler for meg om dokumentariske fototradisjoner, symbol-verdi og representasjon. Kirkene er så sterkt ladede byggverk, rom etablert i et slags mellomstadium mellom det verdslige og det guddommelige. Når Bibelen snakker om «vår Far i himmelen», blir det interessant for meg å forfølge dette billedspråket, ved å presentere kirkebyggene fra Guds synsvinkel. Derfra blir byggene flate og all arkitektonisk symbolbruk redusert til noe som begynner å ligne et formalistisk maleri. Den dokumentariske verdien av fotografiet blir også begrenset, når jeg velger den billedvinkelen som gir minst informasjon om hvordan bygget ser ut for mennesker, i en normal dagliglivssituasjon.
- Hvordan var responsen på utstillingen?
- To av bildene ble vist for første gang på Art Forum i Berlin i september i fjor. Deretter ble hele serien på 12 bilder vist i Galleri Sølvberget i oktober. Fra 12. februar i år vises de i Galleri Bouhlou i Bergen. Responsen til nå har vært svært bra, også fra flere kuratorer og gallerier i Tyskland og Italia. Aviskritikkene etter utstillingen i Sølvberget var gode. Ellers venter jeg på at katalogen snart skal bli ferdig fra trykkeriet. Vil du ha en?
- Jo takk. Hva med kirkens menn? Har du fått tilbakemeldinger fra dem?
- Nei.

Prosjekt og planer i andre rom
- Du gjorde flere prosjekter i fjor, bl.a. en serie med stedsspesifikke arbeider til Statoils representasjonssenter på Solastranden utenfor Stavanger, og til ungdomsskoler både i Bergen og i Trondheim. Hva legger du i begrepet «stedsspesifikk» i denne sammenhengen?
- Ikke annet enn at de er bestilt til et bestemt sted, hvor det er nødvendig å ta hensyn både til oppdragsgiveren, det permanente utstillingsstedet og de spesifikke brukergruppene. Det er stort sett givende begrensninger.
- Etter at du flyttet hjem til Stavanger fra Bergen i 2002 til du nå nylig flyttet videre til Berlin, var du engasjert i flere viktige initiativ, bl.a. opprettelsen av Lucky Bar/Nuart og Salong. Og du er en av få kunstnere som har gått ut i lokalavisa og kritisert den lokale kunstoffentligheten og den lokale kritikkstanden, representert ved Trond Borgen. Er du en engasjert kunstner?
- Det går nok litt opp og ned, men jeg er ikke uengasjert, hvis det er alternativet. Oppstarten av Salong, som jeg gjorde med Anne Klovning, var nok mindre motivert ut fra omsorg for den lokale kunstoffentligheten enn den var for kunstnerne selv. Stavanger er en mindre by enn Bergen og Oslo. Da jeg kom fra Bergen fant jeg fort ut at byens kunstnere sjelden møttes, verken til faglige eller sosiale happenings. Utstillingsåpningene er rett og slett for få til at det oppstår en kontinuerlig dialog kunstnerne imellom. Salong skulle være et svar på slike faglige og sosiale behov som enhver kunstnerstand har og trenger å ha. Nuart ble etablert av kuratorgruppen Lucky Bar etter initiativ fra Martyn Reed. Det ble en upretensiøs kunstfestival som fortsatt går parallelt med hans Numusic-festival. Nuart var en givende erfaring. Lucky Bar, som bestod av Else Leirvik, Margrethe Aanestad, Camilla Sørvik, Andreas Dalen og meg selv, utgjorde et kunstnerisk fellesskap som produserte flere prosjekter hvor vi hadde det fryktelig gøy sammen.
- Hva er planene dine fremover?
- Jeg har flere arbeider som befinner seg på aksen mellom idéplanet, tegnebrettet og realisering. 2005 byr i utgangspunktet ikke på noen radikale personlige omveltninger for min egen del. Berlin er rett og slett et godt sted å være for tiden. Mange av mine venner bor her. Og så varer ukepengene en del lengre her, enn i heimlandet.
- Har du noen forhåpninger (eller gode råd) til Stavanger som Europeisk Kulturhovedstad i 2008?
- Kulturhovedstadsstatusen er utvilsomt viktig for Stavanger, men selve begivenheten er nok et stykke utenfor min interesse. Jeg håper at 2008 vil kunne skape et viktig grunnlag for nye kunstnerisk interessante initiativ, slike som i dag sliter økonomisk. Ikke minst gjelder det Tou Scene, hvor jeg var med i oppstartfasen og satt i styret i to år. Tou Scene vil med hjelp fra Stavanger2008 kunne realisere sine ambisjoner om å bli det første samtidskunstsenteret av sin art i Norge. Tou Scene er en god grunn for meg til å besøke Stavanger innimellom.