30 år etter

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

Nå, en generasjon eller to etter kunstneraksjonen er antallet kunstnere med høyskoleutdannelse mangedoblet. Vi har fått en bredere og mer internasjonalt orientert kunstscene i Norge, vi har flere ulike fagmiljøer og fagforståelser, og vi har fått et større felt med kunstfaglige profesjoner som utfordrer og setter kunstnerrollen inn i nye perspektiv.

Hele sektoren sysselsetter et økende antall mennesker med ulik kunnskap og til dels utfyllende funksjoner. Kunstnerne har flere stipendmidler og bedre støtteapparat, og kunstnerne opererer i et samfunn med mildt sagt fetere økonomi enn for tretti år siden. Kan vi likevel si at den økonomiske og sosiale status for kunstnerne har bedret seg de siste tre tiåra?
Det har kommet flere gallerier, institusjoner og systemer for formidling, flere teoretikere og kunstpedagoger, kultursosiologer og kulturøkonomer. Det gjennomføres et økende antall utsmykkinger og større prosjekter i offentlig og privat regi. Omsettingen av enkeltverk øker, og interessen for kunst som investering stiger. Kunst som fenomen får en voksende oppmerksomhet i mediene, der romantiserende myter om kunst og kunstnere passer vakkert inn i medienes behov for salgbar dramaturgi.
Dette er i andre sammenhenger klare indikasjoner på en bransje i vekst. Men hva vet vi egentlig om arbeidsvilkårene for primærleverandørene i kunstbransjen? Hvilke tall har endret seg de siste åra som kan vise om «vekst» gjelder for den enkelte kunstner eller ei, og vekst i hvilken forstand?
De fleste med kunstfaglig kompetanse jobber utenfor den «rene» kunstscenen for å kunne overleve. Av disse igjen arbeider de fleste innen yrker som ikke etterspør deres kunnskap og erfaring. Dette er ikke nytt, dette er gammelt nytt, minst tretti år gamle nyheter. Det er et fåtall, kanskje mellom fem og ti prosent av de aktive kunstnerne som kan finansiere sin hverdag gjennom omsetting av egen kunst. Dette er kanskje i en ren markedslogisk forståelse helt naturlig, men er det en markedskonform virkelighet vi har ambisjoner om å gli stille og smilende inn i? Har landet altfor mange kunstnere å drasse på? Er det umoralsk å ikke senke utdanningstakten, all den stund de nyutdannede kunstnere ganske garantert går en materielt sett mager framtid i møte? Eller aksepterer vi de gamle, romantiske tankene om kunstneren som gjennom askese og armod oppnår sitt mål? Burde ikke vi kunne gjenta kravene om økt bruk av fri kunst, nye vederlagsordninger, nye og forutsigbare inntektskilder, større dristighet og i det hele tatt en ny satsning på frittgående kunstprosjekter?
En ny levekårsundersøkelse kan legge tall på bordet som vil konkretisere og støtte en mer presis beskrivelse av levekårene til kunstnere. Jeg tror likevel ikke en beskrivelse av den gjennomsnittlige kunstners levekår skal være hovedargument i et krav om større statlig satsning. Det vi ber om er en ny oppmerksomhet basert på at kunstnere faktisk tilfører store verdier til samfunnet, og at en større dristighet vil gi spennende resultater!