• Sverre Wyllers 1993-bilde som inngår i «The Paterson Project»,
    som består av ti bilder malt i perioden fra 1992-2001.
    Gjengitt med tillatelse fra Galleri Riis.

Wyllers Paterson

Av: Jan Inge Reilstad

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

Ti store malerier. Ett for hvert år mellom 1992-2001. Alle i samme størrelse, 178 x 228 cm, som tilsvarer åpningen i vareheisen i Wyllers New York-leilighet, hvor han malte sine to første bilder.

Ett er malt i rurale Red Hook, upstate New York, hvor Wyller bodde i 1994. Resten er malt i Oslo, hvor Wyller fra 1997-2004 har vært professor ved Statens kunstakademi. Videre: materialer som papp, avispapir, bølgepapp, kanalplast og lerret. En programerklæring fra 1992. Små tekster av kunstneren om hvert enkelt bilde. Prosjektet er inspirert av William Carlos Williams' diktsyklus Paterson.
Utstillingen er fordelaktig montert i tre av Rogaland Kunstmuseums kuber. Men om utstillingen er avstemt og fungerer, er det verre med selve prosjektet. Eller for å si det på en mer positiv måte: Wyllers Paterson bringer til torgs en lang rekke problemstillinger for maleriet. Jeg skal nøye meg med kort å fremheve to av dem. I sin utstillingstekst om 2000-bildet skriver Wyller at dette bildet er uttrykk for en reaksjon på den nye kunstdebatten: «Resultatet var, slik det nedfelte seg blant mange kunstnere og kunststudenter, at de trodde at verkets kvalitet alltid lå utenfor verket. At alt er kontekstuelt. Dette diffuserer ambisjonen om å male et godt bilde. Det er en undervurdering av maleriet i seg selv, som meningsbærende medium».
Det blir et besnærende postulat innenfra et malerprosjekt som så manisk peker mot og søker sin egen kontekst. Gjennom tittel, programerklæring og inspirasjon trumfer Wyller gjennom en litterær og kunstnerisk kontekst i og med Williams' Paterson. Gjennom bildetekster og prosjektidé (ett bilde i året) vil prosjektet gjerne nedfelle både en personlig og kunstnerisk biografisk kontekst. Gjennom å anskueliggjøre stedene hvor verkene blir til, pekes det mot en stedlig og romlig kontekst. Wyllers ti store og abstrakte bilder er alle lagt inn i en konvolutt proppfull av kontekstuell informasjon som «forklarer» dem, og nettopp leder tilskueren bort fra maleriet som «godt bilde».
Wyller påstår i intervjuer at han er blitt mer maler etter dette prosjektet. Det er på tross av at hele prosjektet forteller oss at maleriet er en reminisens innenfor en billedkunst som er opptatt av kontekst (noe som selvsagt kan og vil endre seg den dagen kunstens sekularisering av en eller annen grunn opphører).
Dårligst fungerer Wyllers Paterson-bilder i forhold til den litterære konteksten, diktsyklusen Paterson. Et verk Williams syslet med fra 1925-1961. William Carlos Williams var en av poesiens store tradisjonsknusere. En av dem som rev poesien ut av hendene på institusjonens opphøyde forvaltere, hvor verken dikterens eller diktets kontekst var relevant, og hvor det poetiske språket var tilpasset poetokratiet. Hans fire hovedprinsipper for poetisk praksis var: 1. Hverdagsmennesker og hverdagstema. 2. Virkelige hendelser og objekter i et (hverdags)språk som var poetisk på en måte alle kan forstå. 3. «No idea but in things». Å være fysisk og spesifikk, ikke abstrakt og generell, om det var om kjærlighet eller glasskår. 4. Å være lokal, vendt mot sin egen lille sfære av ord og ting. Paterson er f.eks. en by i New Jersey, nær Williams hjemsted. På sine gamle dager skal han ha sagt: «Jeg er den eneste amerikaner som har hatt samme adresse i 50 år».
I Wyllers 1993-bilde, en rødtung rutenettet pappcollage, står det et sted i bildet, i et utklipp fra New York Times: «Medicine does not begin and end with scalpel». Det er kanskje den mest konkrete referansen til Williams, som praktiserte som allmennlege og barnespesialist gjennom hele sitt skrivende liv, og som selv regnet med å ha tatt imot et 50-talls barn.
Det er lett å spørre hva i all verden Wyller vil ha frem ved å insistere så sterkt på Williams' Paterson for sitt prosjekt? Williams, som i billedkunsten fremhevet slike ting som Duchamps readymades og Breughels bondemennesker? Wyllers abstrakte kunstneriske praksis er i det meste fullstendig antipodisk til Williams verk. Hvorfor peke så intenst på en kontekst som verket står i et radikalt motsetningsforhold til? For det er ikke en bevisst motsetning, Wyller tror virkelig at han går i Williams' fotspor. Spørsmål trenger seg på, som nettopp reduserer Wyllers egne utsagn: gir (de misledende) referansene 50% av innholdet i prosjektet? Gir tittelen og kunstnerens omtale av eget verk de siste 50% av innholdet? Hvor ble det så av «maleriet i seg selv»?
Wyllers Paterson inneholder ti store og abstrakte bilder, som er postkortflotte i og for seg. Som helhet er imidlertid prosjektet mest interessant for sin kontekstuelle dissonans, for den immanente kritikken av maleriets utilstrekkelighet og for dets åpenbaring av samtidsmalerens ensomme dilemma. Wyllers Paterson-bilder åpenbarer på forbilledlig vis at det abstrakte maleriet nettopp er den type kunstverk som ikke kan forsones med verden - uten at kunsten er opphøyd.