• Vibeke Bärbel Slyngstad: Modern Classics - Bath

Moderne klassikere

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

Det er ikke mer enn drøye ti år siden installasjon, performance, video og fotografi utfordret det tradisjonelle maleriets tilnærmede enevelde i norsk kunstliv.

Med den økende bevisstheten om foto-, data- og videokunst utviklet det seg samtidig et malerisk uttrykk preget av disse mekaniske mediene. 90-tallet ble tiåret da det fotobaserte maleriet for alvor skjøt fart i Norge. I dag ser det ut til at det å male etter fotografisk forelegg er blitt selve den maleriske normen. Interessant nok ble fotografiet, som tidligere ble ansett som en trussel mot maleriet, dets endelige redning og legitimering. Det fotografiske går igjen i svært mange norske maleriske prosjekter enten som en visuell referanse i maleteknikken som hos Harald Fenn, eller som faktisk bruk av foto som forelegg som hos Jon Arne Mogstad, Ann Karin Furunes og Vibeke Bärbel Slyngstad.
Den unge oslobaserte billedkunstneren Vibeke B. Slyngstad har i vinter vist sin uavsluttede billedserie «Modern Classics» i Galleri MGM på Frogner.
Slyngstads bilder er basert på fotografi, men etterstreber ingen fotografisk illusjonisme. Fotorealismens karakteristiske rasterkvalitet preger for eksempel ikke bildene hennes. Hun bruker fotografiets kjølige distanse til å bryte med en klassisk malerisk retorikk. I likhet med malere som Ida Lorentzen og Steinar Eldstrøm etterstreber hun et mekanisk anti-malerisk uttrykk, der hun unngår å etterlate seg spor etter maleprosessen. Slyngstad sørger imidlertid effektivt for å bryte med den potensielle illusjonismen dette kunne åpne for. Med små, men merkbare grep bryter hun det realistiske billedrommet, enten gjennom en svak fordreining av perspektivet, eller ved å inkorporere fremmede elementer i bildet i en slags collage-effekt. Kombinasjonen av det fotografiske og noe ikke-realistisk kan sees som en kritisk bearbeiding av hevdvunne forestillinger om fotografisk representasjon.
Et surrealistisk element ved Slyngstads bilder er tilstede gjennom en kontinuerlig veksling mellom noe kjent og noe fremmed, noe hverdagslig og noe eventyrlig. Dette kommer tydelig frem i et bilde som Modern Classics - Villa Nautilus. Her fyller en utilnærmelig bygningsfasade nesten hele billedflaten, men midt i den lukkede arkitekturen oppstår det en blå-skimrende speilingseffekt der vi ser refleksjonen av en skog, som et bilde i bildet. Det er som om et slør blir dratt til side og avdekker et magisk blått tryllespeil midt i den grå hverdagsligheten.
I Modern Classics - Bath ser vi gjennom et vindu inn i et hvitt baderom. Over det tomme badekaret ser vi ut gjennom et stort vindu. Det er overraskende nok ikke himmel vi ser, i stedet ser vi rett inn i en bølgende havoverflate. Dette utsnittet av hav midt i det sterile baderommet fungerer på en liknende måte som speilingen i Villa Nautilus, som et bilde innenfor bildet, noe uventet som gir maleriet en uvirkelig og ambivalent atmosfære. Den rektangulære billedformen understreker vindusrektangelet. Både gjennom billedfirkanten og gluggen på veggen ser vi som betraktere gjennom vinduer og inn eller ut på noe annet.
Ved å beskjeftige seg med klassiske representasjonsmetaforer som speilet og vinduet, som har spilt en avgjørende rolle for forståelsen av maleriet siden renessansen, danner Slyngstads arbeider utgangspunkt for en kritisk refleksjon omkring representasjon som fenomen. I lys av dette kan bildene hennes sees som en problematiserende undersøkelse av maleriske konvensjoner og representasjonsidealer.