• Fra Hans Ulrich Obrists boklansering. Cirka 150 mennesker ligger i gresset i den botaniske hagen og skriker et primalskrik i to minutter i regi av Marina Abramovic. Et kunstverk for Do It-boka.

    Gjengitt med tillatelse fra Art Basel Miami Beach.

Miami Beach: sol og kunst

Av: Power Ekroth

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

Dronningen av alle kunstmesser har de seneste tiårene vært messen i Basel. Her slåss galleriene om de (ekstremt dyre) plassene, for her kan man, om det er et bra år, få hele kunstlageret solgt ut allerede første dagen.

For å komme nærmere de amerikanske samlerne, som kanskje ikke alltid har tid til å reise til Europa for å kjøpe kunst, startet messen i Basel en «lillesøster» i Miami, USA, i 2000. Mange av de mest engasjerte og rike samlerne bor nemlig i USA. Med messen i Miami får også de europeiske kunstsamlerne en god unnskyldning til å ta seg en solferie vinterstid. Med unntak av 2001 – messen ble da innstilt på grunn av 9/11 – har Miami Art Basel vokst seg større for hvert år. Nå er den blitt så stor at det spekuleres offentlig i om den kommer til å kjøpe Basel-messen, og dermed overta rollen som «storesøster».

Kunst og kapital
Messer handler om å selge kunst. Penger er også merkbart på agendaen hvor enn man beveger seg i Miami, og især på messeområdet. Miami som by stortrives med messen, det kommer mengder av mennesker som er potensielle kunder for hus eller eiendom; første åpningsdag landet hele 19 private jetfly på Miami International Airport. Her finner man også kjendiser på shoppingtur; undertegnede ramlet over ikke bare Iggy Pop, men også Toby «Spiderman» Mcquire på messeområdet.
To andre messer konkurrerer om publikum på samme tid: NADA-messen (New Art Dealers Alliance) og kunstmessen Scope, som i hovedsak stiller ut mer ukjente kunstnere. Men det er selvfølgelig Miami Art Basel som er hovedattraksjonen. Messen byr nemlig ikke bare på økonomisk, men også på kulturell kapital. Dette vises for eksempel gjennom arrangementene i messens regi, som en release av Hans Ulrich Obrists nye bokprosjekt Do It, Dan Grahams dukketeater (!) Don’t trust anybody over 30, Art Video Lounge med mange unge spennende kunstnere, eller den ambisiøse og samtidig utstuderte seminarserien «Conversations». For å i det hele tatt komme inn på det første seminaret i serien måtte man ikke bare ha et VIP-kort, men også en spesiell invitasjon i gull og rød fløyel, men ikke engang da var man garantert plass. Seminaret, med gratis champagne i mengder og små gaver fra sponsor Bulgari i et flott miljø, var lagt opp som et talk-show der møteleder Daniel Birnbaum stilte spørsmål til diverse storheter – blant annet Jeff Koons, Liam Gillick, Jenny Holzer og Janet Cardiff – som måtte svare på under ett minutt. Kunsten, da?
Med så mye «bling bling» og spetakkel rundt seg er det vanskelig å se kunsten med ikke-kommersielle briller. Over 1500 kunstnere stilte ut på Miami Art Basel, og hele 190 gallerier viste kunst for over 33 000 besøkende. Kunst på messer dreier seg i hovedsak om formater og materialer som selger. Nå for tiden er den såkalte Leipzig-skolens maleri og fotografi i skuddet. Video og store kompliserte installasjoner er vanskeligere å selge. Disse vurderingene preger også Miami Art Basel, men det finnes relativt mye «vanskelig» kunst her også, kanskje mest i seksjonen Art Positions, som vises i en rekke store containere på sandstranden. Her viser unge gallerier «up-n-coming» kunstnere. Her finnes også de mest eksperimentelle visningsmåtene. Air de Paris stilte for eksempel ut Bruno Serralongues dia-billedshow som eneste kunstverk, og galleriet Mennour stilte ut en hel «sweat-shop» med merket «Hallal» (en rip off av Nike/Adidas) av kunstner Kader Attia – politisk krutt i Miami med mange immigranter fra Mexico og Kuba. Her fantes også Andréhn-Schiptjenko, den ene av de to nordiske representantene, som stilte ut video av Tobias Bernstrup.
Til Miami kommer man først og fremst for å shoppe kunst, sole seg og gå på party i luksuriøse omgivelser, og kanskje ikke for å se kunst i et engasjerende miljø. Men det er jo gode nok grunner bare det.