• Roger Andersson: Down on your knees, 1999.

    Roger Andersson

Gävle, «skulpturstaden»

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 1/2005

Del: 

I «skulpturstaden» Gävle i Sverige er kunsten en stolthet, identitetsskaper og markedsføringsstrategi, men også en provokasjon.

Gävle er en middels stor svensk by med drøyt 90 000 innbyggere, og ligger ca 16 mil nord for Stockholm. Pia Kristoffersson, intendant i Gävle Konstcentrum, forteller at Gävle tar utsmykking på alvor:
– Som oftest når det er snakk om nybygg i Sverige blir ikke én-prosent-regelen tatt så høytidelig, man kniper ofte inn på kunsten. Derfor kalles den ofte spøkefullt for «en-halv-prosent-regelen». Men her i Gävle har man vært spesielt påpasselig med å holde fast på at nettopp én prosent av budsjettet skal gå til kunst.
Men tilnavnet «skulpturstaden» skyldes nok først og fremst byens rike beholdning av skulpturer utendørs, som skyldes et privat initiativ. Avkastninger fra det såkalte GDJ-fondet, opprettet i forbindelse med salget av Gävle-Dala Järnvägsaktiebolag rett etter krigen, har resultert i at 27 kunstverk av svenske og utenlandske kunstnere er donert til Gävle kommune.
Byens kunst avspeiler et visst kunstsyn og en viss tidsepoke. GDJ-fondet er blitt kritisert for å være enerådende i valg av verk og plassering, og for ikke å ha noen form for fagkompetanse eller helhetlig plan bak innkjøpene. Det må likevel sies at de kunne ha gjort langt enklere og mer populistiske valg. Nivået er jevnt over høyt, og de fleste verkene har et modernistisk formspråk.
Mange av skulpturene har vært gjenstand for heftig debatt, men med tiden har de blitt en naturlig del av byen og diskusjonene har stilnet. De er med på å skape en identitet, og brukes blant annet i markedsføringen av byen.
Konstcentrum i Gävle er et kommunalt visningssted for kunst, og har blant annet ansvar for utsmykkingssaker i kommunen.
– Én ting er å få en utsmykking på plass, men like viktig er det å ta vare på den etterpå, påpeker intendant Pia Kristoffersson. Det handler ikke bare om fysisk vedlikehold, man må reaktivere utsmykkingen i forhold til lokalmiljøet og de faktiske brukerne. Kunst trenger ofte hjelp for å kommunisere, og det må man innse. Og utsmykkinger er jo inngrep i menneskers nærmiljø.

Tankeboble i trafikken
Roger Anderson og Carin Ellberg står for to av de nyere utsmykkingene i Gävle som har møtt reaksjoner fra publikum.
Carin Ellbergs utsmykking Det femte element er plassert i en rundkjøring i utkanten av byens sentrum. Den forestiller et kvinnehode med håret tvunnet oppover, og med en lampe og en gedigen lenestol viklet inn i oppsatsen. Øverst balanserer to guttehoder som skuer utover nærområdet og holder utkikk i hver sin retning. Disse forestiller kunstnerens to sønner. Lampen tennes om natten. For bilister i Gävle blir den fem meter høye rosa skulpturen unektelig en spesiell opplevelse.
Skulpturen virker intim og kroppslig, midt i noe så lite intimt som en rundkjøring. Hva var ideen bak utsmykkingen?
– Jeg forestilte meg at man kjører forbi denne rundkjøringen på vei til jobben. Kanskje har man nettopp forlatt familien hjemme, og man tenker fortsatt på de hjemlige, praktiske tingene, om barna har husket å ta på seg skjerf, og slikt. Derfor lagde jeg en tenkende kvinne, med en tankeboble over hodet. Alle disse hverdagslige tingene symboliserer trygghet.
Rundkjøringen er omkranset av bolighus, en hamburgerbar og en bensinstasjon. Carin Ellberg forteller at hun ønsket å lage et fremmedelement, som ville virke overraskende for de ulike brukerne av nærmiljøet. – Derfor valgte jeg også den rosa, litt grelle fargen. Da jeg fikk vite at det hadde vært et berømt prinsessekakebakeri i nærheten, begynte jeg å tenke på utsmykkingen som en kakedekorasjon.
Hvordan ser du på din rolle som kunstner – endrer den seg når du jobber med utsmykking?
– Både og, jeg blir jo nødt til å tenke på hvordan verket skal møte folk. Men jeg arbeider omtrent på sammen måte som i en gallerisituasjon, bortsett fra at jeg ellers jobber mer intuitivt. Her måtte jeg tenke på betydningen først. I tillegg var det nytt for meg å jobbe i så stort format, og i tillegg velge materialer som skulle være holdbare.
Hva synes du om å bli allemannseie på godt og vondt?
– Det ble jo litt oppstandelse om utsmykkingen, noen var veldig opprørte og skrev avisinnlegg om at boligprisene ville synke i området, men mange reagerte også positivt. Jeg ante nok at det ikke kom til å gå helt smertefritt, men det var jo også min hensikt å overraske. Nå tenker jeg ikke lenger på den. Jeg lagde den, og så har jeg på en måte glemt den. Men det er fint å tenke på at den lever videre på egen hånd.

Kunst for lukkede dører
På biblioteket på Sofiedalsskolan en mil utenfor Gävle, har kunstneren Roger Andersson laget en omdiskutert utsmykking. Oppdraget som ble gitt av Konstcentrums daværende intendant, besto i å forvandle et handikaptoalett til et integrert kunstverk . Down on your knees er tittelen på verket, et flislagt rom med rundede hjørner bemalt med blå blomster. I toalettet kan man beskue en sirlig malt fremstilling av blomster og mytiske figurer, og lengst nede i toalettskålen, et kjerubliknende barn med horn isteden for vinger, hvilende i en blomst. Sistnevnte detalj falt mange foreldre tungt for brystet, og det ble holdt en avstemming blant ansatte, foreldre og elever på skolen, om de ville ha utsmykkingen eller ikke.
Hva var bakgrunnen for dette arbeidet, Roger Andersson?
– Det var et forsøk på å gjøre et offentlig toalett mykt og kontemplativt. Jeg etterstrebet et dekorativt og borgerlig formspråk i koboltblått og hvitt.
Var det uventet at utsmykkingen ble kontroversiell blant foreldre og personale på skolen?
– Det var jo litt skremmende, ettersom jeg hadde tenkt mest på å lage et fint offentlig toalett, og på å legge omsorg i teknikk og detaljer.
Hvordan opplevde du konflikten?
– Den lignet storm i et vannglass. Det var nok først og fremst et par fra personalet på skolen som virkelig mislikte det hele, og de fikk med seg foreldre og andre. Det var jo også et funn for media, som kastet seg på overskrifter av typen «kastet pengene i do». Nettopp den økonomiske siden av saken var en stund et av hovedargumentene mot utsmykkingen. Dette bygget på en misforståelse og en kommunikasjonssvikt, for pengene var øremerket kunst og kunne ikke brukes for eksempel til en ny basketballbane. Det var en rekke andre motargumenter også, som vi svarte på i lange møter med skolepersonalet og elever.
Hva synes du en utsmykking skal være?
– Personlig er jeg ikke så veldig for aktiv provokasjon, selv de mest «softe» utsmykkinger får folk til å reagere. Om man vil provosere, kommer det best fram med en lavmælt stemme.
Hvordan ser du på din rolle som kunstner – endrer den seg når du arbeider med en utsmykking?
Egentlig ikke, i alle fall ikke grunninnstillingen, selv om det er noe annerledes å jobbe med en tydelig oppdragsgiver og i forhold til et gitt sted. Kanskje har man i bakhodet at folk skal forholde seg til utsmykkingen over lengre tid. Jeg liker de seinere års endringer i synet på offentlig kunst, at den ikke alltid behøver å vare evig, at den kan ha en mer temporær karakter.