Fagpolitikk, viktig?

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 3/2005

Del: 

Vi tenker på fagpolitikk som en politisk aktivitet som tar utgangspunkt i de faglig begrunnede behov og målsettinger tilhørende faget, i vårt tilfelle billedkunstnernes. Her dukker det opp spørsmål, så som:
Hvor viktig er det med fagpolitikk for en så sammensatt gruppe? Er det virkelig noe å hente på å tilhøre en såpass tung, sakte og bred organisasjon som vår? Får jeg som enkeltkunstner noe igjen for betalte kontingenter?

Hvem bryr seg om hvordan vi har det om ikke vi sjøl bryr oss? Hvem kan formulere våre erfaringer og problemstillinger om ikke vi sjøl gjør det? Hvem kan kjenne skoene trykke og peke på de eksakte trykkpunktene om ikke vi? Hvem vet hva som har skjedd og hva som derfor kan skje om ikke vi?
Hvordan skal vi få gjennomslag for nødvendige forbedringer? Hvordan skal vi oppføre oss for å skape tillit og forståelse i offentligheten og hos myndighetene? Hvem sin tillit trenger vi? Hvordan skal vi reagere når det offentlige ikke tar ansvar? Tar vi ansvar?
Hvorfor er det så nødvendig å påpeke svakheter i eksisterende ordninger? Hvorfor har vi havnet på defensiven, som talsmenn for gamle systemer? Hvorfor er de mest handlekraftige kreftene i dag konservative politikere som råkjører rett inn i kapitalismehimmelen? Hvorfor opponerer vi ikke kraftigere enn vi gjør når vår regjering river vekk ordninger og overlater til aksjemarked og private stiftelser det som tidligere var demokratisk styrte systemer?
Hvilke virkemidler kan vi ty til når vi ikke om lenge bør bruke kraftigere grep? Hvilke prioriteringer skal vi foreta når vi må velge rekkefølge i innsatsen? Hvilke spørsmål og krav er mest relevante, de som kan gjennomføres eller de som er sterkest som prinsipp? Hvilke støttespillere bør vi alliere oss med allerede nå?
Når er det på tide å avløse samtaler med rop? Hva skal vi rope? Når er det behov for sterkere lut, og hvordan skal luten porsjoneres? Må vi være så kloke og fornuftige hele tiden, så høflige og greie? Må vi være så forutseende og grundige, så saklige og konsekvente som vi har som målsetting å være?
Er vi faktisk litt fornøyde som det er nå, eller er vi faktisk uvitende om hvordan våre kolleger har det? Har vi sovna i timen? Bryr vi oss, er vi nysgjerrige, utålmodige og optimistiske? Har vi en reell gruppetilhørighet eller en dominerende egosentrisitet? Hvem kan stille slike spørsmål, og hvor skal svarene sendes?
Er det behov for nye spørsmål? Er mangelen på nye tanker og fersk tenkning svært påfallende, og hva kan vi gjøre for å bedre tilførselen av friske ideer?
Dette er en kompakt og anstrengende oppstilling av spørsmål og problemstillinger. NBK har som oppgave å arbeide for kunstnernes sosiale, økonomiske, juridiske rettigheter, for en absolutt bedring av arbeids- og inntektsmuligheter, for en økt forståelse og aksept for de ulike faglige uttrykk, samt forsvare kunstnernes ukrenkelige ytringsfrihet. Vi har et prinsipp-program som forventer handling og kritisk tenkning. Fagpolitikk, viktig?

Arne Nøst