• OW, 1985-86, 230 x 430 cm.

Variasjoner over kjente tematikker

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 3/2005

Del: 

«Historien om maleriet er over. Kravet om originalitet er blitt patetisk. Det å tro at man som kunstner er original er et selvbedrag». Dette hevdet direktøren for Drammen kunstmuseum Åsmund Thorkildsen i et intervju med Morgenbladet i fjor vår.

Og det er nettopp denne ideen om dagens maleri jeg må tenke på der jeg står og betrakter den finske billedkunstneren Paul Osipows konkretistiske abstraksjoner. Han eksemplifiserer bedre enn noen, maleriets rolle som en type repeterende kunstuttrykk, som ikke lenger fungerer som en arena for radikal forandring, men som gang på gang skaper nye variasjoner over gamle tematikker.
Frem til 5. juni viser Kunstnernes Hus et utvalg bilder fra de siste 20 årene av Osipows maleriske og grafiske produksjon. I pressemeldingen annonseres det at man «med denne utstillingen realiserer sitt definerte mål og ambisjon om å vise en bred mønstring av en markant nordisk kunstner». Og det er utvilsomt et markant og betydningsfullt kunstnerskap vi presenteres for, men likevel fremstår utstillingen mer som et gløtt inn i en forgangen periode, enn som en speiling av nye skandinaviske impulser.
Det første som møter en i utstillingen er tre monumentale abstrakte malerier fra 1986. Bildene er klare og konstruktivistiske med en stringent komposisjon. Ofte er komplementære farger som oransje og blått, grønt og rødt spilt ut mot hverandre for å skape spenning i bildene. Fargene er avgrenset av store bokstaver som danner grunnstrukturen i komposisjonen. Det første bildet heter IOW, og det er disse tre bokstavene maleriet består av. Det ser ut som om han velger bokstaver som kan kamufleres som ornamentale former. I bildene forvandles bokstavene fra å være potensielt meningsbærende størrelser, til å bli rene geometriske elementer: en linje, en sirkel og et sikksakkemønster. Det at tittelen ikke henviser til noe annet enn bildets form understreker bildets konkretistiske karakter.
Foruten Osipows bilder i blandingsteknikk, der han har kombinert fotografi og etsning, viser utstillingen en serie grafiske blad med mangefargede geometriske mønstre. Disse trykkene er tydelig inspirert av amerikanske hard-edge-malere som Frank Stella og Elseworth Kelly. Noen fargefelt er lysere og nesten transparente, mens andre er mer opake. Bildene er vakkert og presist utført, men oppleves likevel som ganske intetsigende, dekorative fargestudier.
Også en større serie av Osipows stillebenstudier er utstilt. Mange kjenner disse bildene fra hans utstilling på Galleri Riis i 2003. Bildene er malt med olje på lerret i små formater. Hvert enkelt lerret er viet en type matvare: ett bilde viser for eksempel en pizzabit, et annet en pære og et tredje et kakestykke osv. Malestilen er naivistisk og tilsiktet hjelpeløs. I disse bildene bruker han mer brutte fargevalører enn i sine tidligere geometriske og ornamentale bilder.
Det er overflødig å skulle kritisere Paul Osipows bilder for det de måtte mangle av originalitet og relevans. Hvem er det dessuten som bestemmer hvilke maleriske strategier som er relevante? Det er i seg selv så åpenbart at bildene er et forsinket bidrag til, og et opprør mot den abstrakte ekspresjonismen. Men er det egentlig noe galt i det? Hvis man først velger å se på maleriet som variasjoner over kjente tematikker, hvorfor ikke koble seg til en tid da maleriet fremdeles var et vitalt nyskapende medium?