Hvor musikk ikke lenger er musikk

Av: Magnus Andersson

Publisert:

Utgave: 3/2005

Del: 

Peter Ablingers installasjon Quadraturen III (”Wirklichkeit”) IIIe: Schaufensterstück består av et piano som har en nesten grotesk overbygning, hvor kunstige selvspillende fingre er koblet til en computer gjennom utallige kabler. Pianoet er utstilt tett opp til et vindu, som en vare i et utstillingsvindu (Schaufenster). De kunstige fingrene, som fra tid til annen går amok, gjør at maskinen beveger seg og bråker som om den kunne gå i oppløsning når som helst. Fremfor pianoet er det plassert sto

Verket er en del av festivalen Happy Days, som arrangørene selv betegner som «en liten, grenseoverskridende festival for lydbasert kunst.» Men forutsetningen for grenseoverskridelse er at det finnes grenser å overskride. For Happy Days er det musikken som er festivalens rot og faste grunn. Men så kan en jo spørre seg hvor fast denne grunnen egentlig er når den første festivalen går under parolen «Musikkens utilstrekkelighet». I det kunstanarkistiske klimaet som har rådet i mange tiår, hvor alt er tillatt og man ikke gjenfinner noen allmenngyldige normer for å dømme kunst, kan en slik tittel passe som hånd i hanske for vår tids kunstdiskurser. Men etter mitt syn ligger Happy Days sin styrke i at den viser til nødvendigheten av å ha etablerte grenser, for uten grenser, ingen overskridelse.
Felles for alle musikkverkene i festivalen er at de peker mot noe de ikke er, og dette ikke kan enten være en annen kunstform eller noe i den såkalte virkeligheten. Schaufesterstück oppviser begge disse sidene. Som musikkviter tenker jeg på det selvspillende pianoet som et hvilket som helst stykke elektroakustisk musikk, forskjellen består i at musikken her fremføres live på et ordentlig instrument, istedenfor med høytalere. Men verket peker jo tydelig mot andre kunstformer også, da det like gjerne kan betraktes som en installasjon eller en skulptur. Verket tar også inn noe av virkeligheten i seg. Musikken som det selvspillende pianoet fremfører, er nemlig en slags oversettelse i realtid av de lydene som høres fra gaten i Oslokvadraturen, derav den delen av tittelen som lyder: Quadraturen III (”Wirklichkeit”). I tidsintervaller på førti sekunder blir maskinen programmert på forskjellige måter for å oversette gatens lyder til pianomusikk. Det oppstår derfor svært så ulike musikker, men alle kan sees som adekvate oversettelser av gatelydene. Betingelsen for at noe skal være en oversettelse er at originalen blir til noe annet enn den er. I oversettelsen må originalen ha endret karakter og kanskje også medium, ellers er den ikke oversettelse, men kun en kopi. På gaten kan uhyre kompliserte klanger oppstå, men på pianoet finnes det kun 88 ulike toner til rådighet for å tolke det klanglige mangfoldet. Verket kan dermed sees i analogi med vår egen persepsjon. Hvor egnet er egentlig vårt sanseapparat til å motta virkelighetens stadige bevegelser, og hvor egnet er deretter vårt språklige apparat for å tolke våre fornemmelser? Hva gjelder festivalens tema kan en spørre seg: hvor egnet er musikken til å oversette eller å tale om det unikt menneskelige?
Manos Tsangaris verk Miniature Stages er kanskje festivalens mest problematiske verk, dersom man går ut fra at verket skal ha rot i musikken. Verket består nemlig av små titteskap hvor noen dotter, tråder og lignende hverdagslige gjenstander er plassert. Tilskueren trykker så på en knapp, og i rolig tempo blir tingene belyst på fire forskjellige måter. Den eneste lyd som blir produsert er en diskret summelyd fra et av titteskapene. Allikevel insisterer Tsangaris på sin komponisttittel. Med konteksten som Happy Days byr på, er det imidlertid uproblematisk. Opprinnelsen til ordet «komponere» er å «sette sammen», hvilket jo Tsangaris også gjør. Han har satt sammen ting slik den tradisjonelle komponisten setter sammen klangobjekter, og han har organisert tingene i tid slik komponisten organiserer sine klangobjekter i en rekkefølge.
Programmet som helhet spente fra tradisjonelle konserter og opera, med musikere som spilte på tradisjonelle instrumenter, til musikalske teaterhappenings og videoinstallasjoner. Til tross for mangfoldet og grenseoverskridelsen gikk musikken, klangen og organiseringen i tid som en rød tråd gjennom festivalen. Det er sjeldent at et tema gjennomføres på en måte som er så tydelig og interessant for publikum, samtidig som temaet ikke blir påtrengende og lukker for den enkelte publikummerens personlige opplevelser og funderinger rundt verkene. Festivalen har unike kvaliteter som gjør den til et nødvendig korrektiv til Ultimafestivalen. La oss håpe at intensjonene om å gjøre festivalen til en årlig begivenhet følges opp med handling.