Om typer og topos

Av: Jarle Strømodden

Publisert:

Utgave: 3/2005

Del: 

Denne utstillingen handler om mennesker og steder. Spørsmålet er; hva slags mennesker og hva slags steder?

I første rommet henger tre sort-hvite bilder av en kvinne. Det vil si, det er del av en naken kvinne; to hoftepartier og en torso. Kort sagt kjønn og pupp. Men, er det pornografi eller erotikk? På motstående vegg henger tre bilder av forenklede kvinnefigurer på bakgrunner av gult, grønt og blått. Den ene kler av seg en sommerkjole, den andre er naken og den tredje har på seg bh, truse og stay-ups. Gallerivinduet er rammen for linjer og flater som danner konturene og partiene av en kvinnekropp. Felles for disse seks, samt vindusarbeidet, er at de verken er pornografi eller erotikk. Det er nettopp det som er så forførende.
I det andre rommet er det tre portretter og en dvd som vises på flatskjerm. Hvert enkelt portrett er i en forenklet form; tydelige linjer og en monokrom bakgrunn. De portretterte er titulert med navn og profesjon, men deres særtrekk og karakteristika er redusert til et minimum. Dette kan beskrives som en reduktiv estetikk og er karakteristisk for Opies måte å arbeide på. Hans portrettering plasserer personene et sted mellom karakter og type, og det er en styrke.
I det tredje rommet henger tre store landskapsbilder og en flatskjerm som viser landskaps-scener fra en norgesreise sist år. Til hvert bilde er det en tekst hvor kunstneren forteller om sine opplevelser underveis. Landskapene, både på vegg og dvd, er karakteristisk forenklet.
Opie har sitt eget formspråk og du er aldri i tvil når du står fremfor en ”Opie”. Det utstillingen viser er nye ting, men på sin måte er det også gammelt nytt. Dette sagt i beste mening, fordi et så moderne uttrykk som Opie arbeider med har sine forbindelseslinjer til kunsthistorien. En enkel og ufarlig påstand som kan forklares ut fra kunstnerens referanser og betrakterens preferanser.
I landskapsmotivene er det trekk av både stemningsmaleri og impresjonisme. Spesielt det siste er lett å spore. Opie er dyktig til å få frem meteorologiske forhold, som hvordan solen treffer snøkledde fjelltopper og vårgrønne lier, mens resten av dalen ligger i skyggen. I andre bilder ser man inn i en trang dal eller fjord og hvordan den indre delen formelig forsvinner i tåkedisen.
Et annet klassisk grep han anvender er variasjonen av horisontlinjen; lav, middels og høy. Innenfor landskapsgenren kan han knyttes til kunstnere som Jacob van Ruysdal på 1600-tallet i Nederland og Hans Gude i Norge på 1800-tallet. Formalt, vel og merke. Det er ingen naturalisme eller realisme hos Opie. Det er mer tale om inspirasjon enn imitasjon. Så langt landskapet. Etter hvert som jeg betrakter figurbildene er det to franske kunstnere som rinner meg i hu. De markante linjene som markerer kroppen, enten i portrettene eller logotypene, peker tilbake til Paul Gauguin og hans cloisonné-stil. Den stilen og formen Opie benytter i fremstillingen av personene peker tilbake til en syntetisme, dvs. forenklingsform som kan knyttes franske skulptøren Aristide Maillol.
De portretterte er et sted mellom karakter og type. Landskapene er tilsvarende mellom steder. Det vil si, vi vet de finnes på strekningen Stockholm – Stavanger. Men, Opies strategi består i å forenkle. Vi betrakter ulike topos (steder) eller -topier, men hva slags? Det er ikke Utopier; underlaget er virkelig nok. Jeg tror det er noe mellom Atopien og Eutopien; ikke-stedet og det gode stedet.
Jeg ser landskapene som positive steder, og de appellerer til meg som naturromantiker. Jeg har ikke vært der, men jeg kjenner meg igjen. Det er det gode.