OCA på Tate Britain

Av: Sissel Lillebostad

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Samtidig med Frieze Art Fair arrangerte Tate Britain i samarbeid med Centre for Research in Modern European Philosophy, Middlesex University, og OCA seminaret «Populism & Genre». Seminaret inngår i OCAs Verksted-serie, som ifølge Marta Kuzma har til hensikt «å skape en intellektuell kontekst om internasjonal kunstteori».

Et godt seminar avslører seg gjennom minglingen: intensiteten i pausesamtalene. Kuratoren Hans Ulrich Obrist foreslo en gang å helt utelate fordragene, å arrangere seminar med bare mingletid. Men det er nettopp med en hjerne som arbeider på overtid og med en haug av løse notater som knapt kan leses i etterkant, at reell mingling egentlig finner sted. Foredragene er en forutsetning for god mingling. Seminarer fungerer med andre ord ganske så tvetydig – men primært jakter vi på ladninger med energi som utveksles mellom alle tilstedeværende. Et godt seminar er en generator.

Energiflyten
Så hva med seminaret på Tate Britain? Fungerte det som en generator? To av fordragene vil i alle fall bli studert i ettertid som publiserte tekster. Som seminar betraktet er jeg i tvil.
Seminaret var klassisk bygget opp. Foreleserne leverte alle en lengre utredning etterfulgt av spørsmål – avstanden mellom podium og sal var klart definert. Allerede her oppstod det visse problemer i energiflyten mellom deltagerne, men det er i utgangspunktet ikke forelesernes feil.
Victor Burgin innledet med en forlesning som bestod av en lang kjede krystallklare poeng, høflig formidlet i rask rekkefølge. Hvert avsnitt inneholdt nok referanser til å mate en dagslang workshop med materiale. Han spurte blant annet om det er mulig å forestille seg en virkelighet uten media, en realitet som ikke allerede er sett gjennom det mediebaserte blikket. Han pekte også på problemet med å definere objektet for undersøkelse, en avgrensning avhenger av en definisjon som igjen krever en avgrensning – vi havner i en sirkulær definisjonsrekke.

Forestillinger om virkeligheten
John Kraniauskas presenterte oss for Evita Peron som filmatisk bilde – et bilde som bandt det argentinske folket til peronismen gjennom en kombinasjon av taktikk og underholdning. Han påpekte hvordan kameraet opererer i den felles, sosiale kroppen, forestillingen om virkeligheten blir dermed erfart gjennom en spesifikk sjanger og er slik åpen for manipulering. (På dette stadiet svettet notatene mine seg gjennom avbrutte setninger og kryssende piler og stikkord skrevet i mørket. Uleselig).
Lunsjen var skuffende atskilt, ingen reell minglemulighet på tvers av hierarkiene. Foreleserne ble sluset inn til separat lunsj, vi andre ble som skolebarn sendt ut i storefri.

Uventede retninger
Marta Kuzma var tydelig, nesten pedagogisk, i sitt innlegg, med en uvant kobling mellom seksuell frigjøringsterminologi og politisk emansipasjon, særlig slik den representeres av arbeiderbevegelsen. Vi fikk se utvalgte filmklipp fra Nyfiken Gul, regissert av Vilgot Sjöman i 1967, en film som lekte med våre forventninger som konsumenter i en ny, fri virkelighet.
Det pedagogiske grepet fikk en omdreining i en uventet retning av Eric Alliez: «I chew but don’t swollow» sa han og rev teksten han ville kommentere, Relasjonell estetikk av Bourriaud, i strimler som han deretter puttet i munnen. Ytringer som: «Contemporary Popular Culture is a shadow cast of the commodifaction of the Politics» la seg som et verbalt filter mellom bløtgjøringen av papirbitene, og forelesningen hans svimlet seg inn i det han forutså i starten: «an embarrasing paper performed». Som performativ handling er forelesningen suveren. (Men notatene mine er nå uten meningsbærende innhold).

Savner tilgjengelighet
Jutta Koether avsluttet med en «Performative Presentation». Hun innledet med å fortelle om sin tilknytning til den tidlige pønken og dagens metal-musikk, som hun mener har fellestrekk med opposisjonelle som kritiserer en altetende populisme. Men hennes performative grep ble dessverre en flau forestilling etter Eric Alliez.
Kunnskapsproduksjon er et komplisert område. Vi er faktisk ikke sikker på hvordan det skjer. Arrangørene av seminaret prøvde med stor sannsynlighet å utfordre en intellektuell kontekst med ulike innfallsvinkler. Men jeg savner en større grad av tilgjengelighet, ikke bare i fysisk forstand, men også intellektuelt. Et aldri så lite sideblikk bort på Obrist sin modell av det foredragsfrie seminaret, der mingling står i sentrum, kunne ha hjulpet. Kanskje den må organiseres inn i et seminar for å kunne skape en intellektuell kontekst.