Der veggene har øyne

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2004

Del: 

Tvillingsøstrene Jane og Louise Wilson har arbeidet sammen siden 1989, og har de siste årene blitt svært kjent for prosjekter der de utforsker makt, fremmedgjøring og menneskers kollektive minner. Kunstnerne velger i stor grad steder og arkitektoniske strukturer der makt samles og kommer til uttrykk, romrakettbaser, militærleire og liknende lukkede enheter. Gjennom bevisste estetiske valg og tydelig manipulering med rom diskuterer kunstnerne arkitekturens evne til å strukturere vår tilværelse.

I Apollo Pavillion ser vi en liten gjeng gutter i 10-12-årsalderen som beveger seg rundt i en betongstruktur. Betongkolossen er et stort monument oppkalt etter den første månelandingen, og ble reist i 1970. Tagging og mose preger monumentet i dag; forfallet står i kontrast til den heroiske bragd det er reist for å feire, og tilsynelatende en kontrast til sosiale ideer om fornyelse og nyorganisering av tidligere industriområder i nordøst-England. Den får ny bruk som klatrestativ, og månelandingens «store skritt for menneskeheten» blir igjen et lite skritt uten å bli ynkelig av den grunn.
Filmingen av arkitekturens linjer og romlige strukturer preges av bevisste estetiske valg. Kameraføringen veksler mellom vidvinkel og nærbilde. Nærbildene gjør oss bevisst materialiteten i betongen, og gir oss en følelse av selv å bevege oss omkring på monumentet. Når kamera beveger seg mer på avstand, får øynene vandre i en formal og velorganisert struktur – betongbjelkene danner linjer omtrent som om vi skulle bevege oss inn i modernismens konstruktivistiske malerier. På denne måten tydeliggjør Wilson-søstrene hvordan arkitekturen strukturerer våre bevegelser, vårt blikk og ikke minst vår forståelse av verden.
Denne vekslingen mellom nærhet og avstand i forhold til den arkitektoniske strukturen preger også de andre videoinstallasjonene, men her virker det umulig å innta og leke i arkitekturen. I videoinstallasjonen Dreamtime viser kunstnerne dokumentariske bilder fra oppskytningen av en rakett ved Baikonur Cosmodrome i Kazakstan i 2001. Vi ser fire videosnutter samtidig; vi ser menn bevege seg rundt, hører dem snakke, men vi får likevel en tydelig opplevelse av fravær og tomhet. Menneskene setter seg aldri i de tomme plysjstolene i møterommet, vi får aldri følelsen av å kunne innta rommene eller legge dem under oss. Dette har en dobbel effekt. Det ene er at fremstillingen av arkitekturens rom speiler nærmest det uutforskede verdensrommet. Det andre er følelsen av at arkitekturen ikke bare strukturerer omgivelsene våre, det er som om den selv utøver makt og gjør oss til fremmede.
Opplevelsen av paranoia forsterkes i flere av verkene gjennom monteringen. I Gamma, Apollo Pavillion og Proton Unity Energy Blizzard kjøres fire videoer samtidig. To og to skjermer er satt sammen i tilnærmet 90 graders vinkel, og til sammen danner de konturer av et rom betrakteren kan tre inn i. Dette konkrete rommet tydeliggjør vår manglende evne til å overskue verden. Uansett hvordan vi snur oss, eller stiller oss i forhold til skjermene vil alltid deler av videoene falle utenfor vårt synsfelt. Vi kan dermed ikke avdekke en logisk struktur i verket som helhet. Billedspråket viser insisterende tomme korridorer, stoler ingen sitter i, telefoner ingen snakker i og knapper ingen trykker på. Kombinasjonen av billedspråk, kameraføringen og installasjonenes faktiske romlighet maner frem en bevissthet om at det må være «noen» her. Jane og Louise Wilsons videoinstallasjoner viser hvordan nærmest selve arkitekturen er den overvåkende instans. Det virker nærmest som om kameraets inntreden i disse strukturene avslører overvåkningen, fremfor å være et instrument som utfører den. Arkitekturen viser ikke bare til det politiske maktapparat utenfor bygget; det er som om selve strukturen overvåker og griper inn i våre liv og minner.
Stedene kunstnerne velger å filme, er i stor grad deler av vårt kollektive historiske minne, og symboler som CCCP i rødt, uniformer, romprogram og lignende vekker delvis uhyggelige minner fra den kalde krigen. Minner bearbeides ikke bare via symboler og deres manende kraft. I fotoserien Safe Light peker kunstnerne også i en annen retning. Her ser vi utsnitt fra en mikroprosessorfabrikk, et fullstendig støvfritt og rent miljø, der deler av vårt fremtidige «minne» blir skapt. Dette miljøet viser ikke bare til teknologiens plass i vår hverdag som en ny maktstruktur, men kommenterer også i hvor stor grad menneskelige spor i dagens samfunn er virtuelle, hvordan vårt minne og vår identitet lagres og endres teknologisk. Wilsons kommentarer til romprogrammene og menneskets trang til å herske over uendelige rom blir her også utvidet til cyberspace. Rommets makt over oss gir grobunn for en ny paranoia. Grensen mellom menneskelig minne, teknologi og rom blir fullstendig flytende.
Stenersenbygget kan være et vanskelig lokale på grunn av råbetong, synlige rør for ventilasjonsanlegg og strøm i taket; i det hele tatt et arkitektonisk særpreg fra 1970-tallet. Wilsons utforskning av forholdet mellom fysiske rom, kollektive historiske rom og minner passer ganske perfekt i disse lokalene. Rørene og betongen fremtrer som en forlengelse av videobildene, og utstillingens underliggende tema trekkes ytterligere ut i betrakterens virkelighet.