Krevende grenseland

Av: Torild Gjesvik

Publisert:

Utgave: 7/2004

Del: 

Tittelen «Betwixt and Between», kan oversettes med «midt i mellom». Utstillingen omfatter flere ulike motiver, men felles for dem er at de er hentet fra en form for grensesoner. En serie på tre fotografier fra et boligområde viser godt hvordan Aas nærmer seg sine motiver. Hovedelementer i bildet er lavblokker i rød tegl, gressplen mellom husrekkene, en vei som fører inn til bebyggelsen, og parkerte biler. Fotografens oppmerksomhet synes imidlertid ikke å trekkes spesielt mot noen av disse elementene, men li

Denne tilsynelatende manglende viljen til å fremheve et klart motiv i mer tradisjonell forstand, får bildene til å fremstå som litt ubestemmelige, og betrakteren blir tvunget til selv å gå på vandring i dem for å finne noe som fanger interessen. Jeg merker meg at blokkenes grønne endevegger går i dialog med gressflatene, men at det knapt er gjort noe poeng ut av slike formal-estetiske forbindelser. Jeg legger merke til små ansamlinger av brukte møbler, lamper, gamle badekar og diverse annet skrot som står utenfor flere av oppgangene, og det gylne lyset som strømmer ut av de åpne inngangsdørene. Jeg oppdager folk her og der, noen av dem står ved et provisorisk bord og serverer pølser og brus. Det ser ut til å være en helt alminnelig dugnad, i et helt alminnelig borettslag, antagelig et sted litt øst for Oslo sentrum. Et sted som befinner seg i grensesonen mellom det urbane og det landlige.
Lavblokkene, plassert på rekke med grøntarealer mellom seg, vitner om etterkrigstidens boligideal, og dugnaden kan sees som en etterlevning av den tidens fellesskapsideal. Men selv om flere av Aas’ bilder lar seg tolke i sosiologisk retning, er det sjelden dette som interesserer meg mest ved hennes bilder. Snarere fascineres jeg av hennes evne til å formidle en alminnelig hverdagslighet; akkurat sånn passe rotete, og kanskje litt grå, men ikke for grå.
Denne serien, kalt «Uten tittel (dugnad 1-3)» og de fleste andre bildene på utstillingen knytter an til realismetradisjonen ved sine uformelle komposisjoner og betoningen av nøktern hverdagslighet. Men utstillingen omfatter også noen arbeider som preges av en mer romantisk holdning til motivet. For eksempel enkelte av hennes fotografier av trær og et par stemningsfulle kveldsmotiver.
I flere av arbeidene Aas viser, lykkes hun med å engasjere meg til tross for at motivet og måten hun nærmer seg det på er så lite spektakulære. Men hun beveger seg i et krevende grenseland, og det skal lite til før bildene bikker over og blir uengasjerende. Det synes jeg skjer i «Uten tittel (mengde 1-2)», de to fotografiene som viser en gruppe mennesker sett bakfra. Sett i kunsthistorisk perspektiv er arbeidene for så vidt interessante, idet de nærmest vender om på den romantiske tradisjonens bruk av ryggvendte figurer. For mens de i den romantiske tradisjonen gjerne er bitte små, og fungerer som en formidler mellom betrakteren og motivet, viser Aas oss store figurer som skygger for «motivet»: Personene ser på noe, men vi får ikke se hva det er. Slik sett rommer disse bildene et tilbakeholdt spenningsmoment, men det er likevel ikke nok til å gjøre dem særlig spennende som bilder.
En annen svakhet ved utstillingen er den løse sammenhengen mellom de ulike motivene. (Fotgjengere som krysser en fotgjengerovergang, trær i byrom eller villahager, gravearbeid i byen.) «Midt i mellom»-perspektivet er riktignok gjennomført, men utover dette har mange av bildene litt for lite å tilføre hverandre.