Kleveland har full tillit til Nordgren

Av: Mette Torstensen

Publisert:

Utgave: 6/2004

Del: 

Åse Kleveland, nå direktør i Svenska Filminstitutet, var kulturministeren som omskapte Riksutstillinger til en frittstående institusjon igjen i 1996, etter en periode på vel ti år under Museet for samtidskunst.

– Hva var hensikten med å ta Riksutstillinger ut av Museet for samtidskunst i 1996?
– RU fungerte ikke som en del av Museet for samtidskunst. Virksomheten druknet i museets hovedvirksomhet, og led både av små ressurser, dårlig synlighet og fremfor alt av at man ved museet verken hadde kunnskap eller nettverk for en landsdekkende utstillingsvirksomhet. Samtidig var jeg opptatt av et fenomen som bare er forsterket siden den gang: Stadig flere opererer i et grenseland mellom teater, performance, installasjoner, video og film. Museene, også Museet for samtidskunst, var fokusert på sine samlinger og på den epoke man skulle ivareta, mens en riksinstitusjon for visuell kunst skal speile utvalgte deler av hele kunstscenen, mest i nåtid, men også i fortid.
– Etableringen av Riksutstillinger som selvstendig institusjon må også sees i lys av tanken om «De tre R´er», en samlokalisering av de tre Riksinstitusjonene for musikk, teater og visuell kunst. Et felles anlegg for de tre R´er ble prosjektert på Nedre Foss ved Akerselva. Interessen for prosjektet ble imidlertid mindre når nye statsråder med nye prioriteringer tok over, og med god hjelp av Statsbygg, ble prosjektet til slutt skrinlagt.
– Hva synes du om at Riksutstillinger nå igjen blir lagt inn under et stort museum?
– Det er meget gledelig at den museumsutredningen som vi trakk i gang på midten av 90-tallet har resultert i en samorganisering av de kunsthistoriske museene som går på tvers av tidsepoker og favner kunsthåndverk og design. Det nye nasjonalmuseet kan ikke sammenlignes med Museet for samtidskunst på slutten av 80-tallet. Med Sune Nordgren som sjef, føler jeg meg trygg på at Riksutstillinger vil få en fremskutt og viktig plass i den kommende satsningen.
– Vet du om det var noen av de samme argumentene som verserte da RU ble lagt inn under museet i 1988?
– Argumentene for å legge RU inn under Museet for samtidskunst husker jeg ikke. Det er imidlertid et faktum at det i mange år, med varierende kraft har vært drevet kampanjer for å begrense eller legge ned Riksinstitusjonene. Mangelen på en geografisk adresse med distriktspolitisk klang, og mangelen på et større antall fast ansatte som forsvarer dem, har gjort dem meget sårbare. Hele poenget med Riksinstitusjonene har jo vært at de først og fremst skal basere seg på kunstnere fra frilansernes rekker, eller andre institusjoner.