Varsellampen lyser for kunstkritikken

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 6/2004

Del: 

Svensk seminar om kunstkritikernes habilitet førte ikke til klare konklusjoner. Debatten ble for generell, og kjørte seg etterhvert fast i problemstillinger omkring Dagens Nyheters nylig oppsagte Lars O. Ericsson.

Sabine Vogel, kunstkritiker i Berliner Zeitung og en av de to tilreisende gjester til endagsseminaret Pressure on art criticism på Moderna Museet i Stockholm i september, innrømte at hun en gang hadde skrevet en kritikk om utstillingen til en venn. – Men det var ikke en positiv kritikk, og dessuten skrev jeg kritikken for Flash Art. Hun sa det som om alle burde forstå hva hun mente. Vi ikke helt oppdaterte svensker spisset ørene: – Og jeg fikk naturligvis betalt for kritikken, ikke av Flash Art, men av galleriet hvor vennen min stilte ut…og det til tross for at det var en ganske negativ kritikk.
Innrømmelsen var ikke noe skriftemål, men fungerte mer som en åpningsreplikk i diskusjonen. Christian Chambert, leder for de svenske kunstkritikernes forening, henviste i sin innledning til en utvikling som peker mot en langsom oppløsning av kunstkritikken. Stadig flere avisredaksjoner stiller krav om at kritikken skal helle mer mot underholdning. Folk vil heller ha morsomme, veiledende artikler om en ny museumsutstilling, enn en gretten kunstkritikk for spesielt innvidde. Dette må i så fall bety at om kritikken fremdeles vil ha spalteplass, er det kanskje best å skrive på en måte som gjør at folk vil lese det som skrives!
Vogels innrømmelse illustrerte at det ikke bare er dagspressens kunstkritikk som har et problem. Kritikken i mange kunsttidsskrift er i ferd med å forvandles til et annonsemarked. Det er en tendens til at det generelt er lettere å få en kritikk i et kunsttidsskrift hvis galleriet samtidig annonserer i det aktuelle nummeret.
Janneke Wesseling fra NRC Handelsblad, Amsterdam, synes ikke at hennes kritikerrolle eller de redaksjonelle kravene har endret seg særlig de siste årene. Hun pekte imidlertid på en annen trussel mot kunsten, også den kommer fra «under-holdningsindustrien». Om kunstkritikken i de siste årene oppleves mer irrelevant, så er det, ifølge henne, ikke bare kritikerne eller arbeidsgivernes feil: – Kunsten får stort sett den kritikk den fortjener… Hvordan skal kritikken oppleves seriøs når utstillingene på de nederlandske kunstmuseene har titler som «Vikingene kommer», «Fisk i tre århundres malerkunst» eller «Rembrandt ... og et eller annet»?
Som kommentatorer i den norske habilitetsdebatten har påpekt, får diskusjonen et sjablongaktig preg dersom den ikke knyttes til konkrete eksempler. Begge kritikerne på seminaret kommenterte kritikerens rolle og habilitet generelt. Men uten konkrete eksempler, ble diskusjonen om habilitet abstrakt og konturløs.
Ettermiddagens paneldebatt handlet for det meste om en privat e-post som Dagens Nyheters kritiker Lars O. Ericsson skrev til den nye ledelsen i Tensta Konsthall. Den gamle, generelt populære ledelsen hadde, i følge Ericsson, blitt avsatt av kunsthallens styre på kupplignende vis. I sin e-post lot han det komme frem at det burde være «uteslutet för varje anständig människa att samarbeta med de personer som har förstört Tensta konsthall». Denne private e-posten resulterte først i at han ikke lenger fikk skrive om svensk kunst i avisen, og senere, etter 20 år som kritiker i DN, måtte slutte. Sjefen for avisens kulturredaksjon, Maria Schottenius, mener at han som kritiker misbrukte sin posisjon i avisen til privat maktutøvelse.
Etter de ulike standpunktene å dømme, er det ingen konsensus om hvorvidt Ericsson er en martyr for rettferdighetens og kunstens sak, eller om han snarere er en person som kritikkverdig har utnyttet sin stilling.