Innrømmelse

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 6/2004

Del: 

Jeg innser at jeg egentlig foretrekker å være en mild og vennlig sjel. Jeg ønsker ikke å furte rundt med kritiske bemerkinger og sure setninger. Jeg vil at alle skal like meg for den jeg er, en litt skyggeredd multiaktør i et lite miljø der det er plass til ulike typer med ymse egenskaper og varierte fordommer.

Jeg har latt meg velge til en rolle som NBK-leder, en figur som ikke skal lunte avgårde med blindt smil og lukkede øyne. Noen der ute forventer at jeg aktivt og med rettferdig harme påpeker, arresterer og korrigerer, at jeg på vegne av en følelse av kollektiv fornuft (utopisk, selvsagt) utgyter meninger og krav som skal bedre kunstnernes arbeidsvilkår og sosiale status. Dette prøver jeg å gjøre, så mildt og tålmodig som mulig.
Jeg innrømmer at jeg skulle ønske jeg var mer positiv og raus, at jeg ikke fant noe å kritisere hos de som faktisk bygger det nye Nasjonalmuseet og de som utvikler den nye kunstscena. De er, alvorlig talt, folk vi trenger i det litt for trauste Norge, ja, jeg beundrer Sune Nordgrens evner og vilje, jeg ser opp til Ute Meta Bauer og beklager at jeg ikke har vært gjestmild nok. Vi er heldige som har fått disse to og deres medhjelpere til landet. Faktisk er deres aktiviteter av stor viktighet for hvordan kunstnere her i landet skal kunne utvikle sine prosjekter framover, og for hvordan miljøene rundt kunstscenene skal forstå og oppleve kunsten framover Jeg mener at evalueringen av OCA var til OCAs fortjente fordel. Vi har fått et kontor som faktisk leverer varer, som tar oppgavene alvorlig og som på en modig og framtidsretta måte legger opp til at kunst ikke er pynt, ikke er private statussmykker eller eksportartikler. Jeg håper Ute Meta Bauer kan fortsette, og at OCA kan utvikle seg videre med en styrket økonomi og en visshet om at de er viktige og dyktige. Nasjonalmuseet ønsker jeg alt godt. Hvis dette var en avskjedstale ville jeg lagt vekt på hvor avgjørende det er at vårt lille land faktisk prioriterer og satser mye på ett kort, og et slikt kort er Nasjonalmuseet.
Jeg ønsker Riksutstillinger alt godt, jeg tror ikke Nasjonalmuseet trenger Riksutstillinger mer enn vi trenger Riksutstillinger utenfor Nasjonalmuseet. Dette er det min plikt å si, det kan høres bakstreversk ut, men det er ikke alt som er tjent med sammenslåing.
Så er vi der igjen, jeg måtte si nei til noe nytt, si nei til noe jeg ikke med sikkerhet vet hva kan bli. Jeg vil at folk skal like meg, og at vår organisasjon ikke skal være en bremsekoloss for nye tanker. Jeg ønsker virkelig å være vennligheten selv, jeg er ikke surpomp eller treigpeis, men jeg ønsker en god og trivelig krangel velkommen, jeg innrømmer det.