• Superflex serverer egenprodusert guarana-brus på Quart-området under Riksutstillingers turnerende utstilling Detox, da den var i Kristiansand i sommer.

Det spøker for Riksutstillingers uavhengighet

Av: Mette Torstensen

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

– Vi har mistanke om at Riksutstillinger er et distriktspolitisk alibi for å få bevilget penger til hovedstadsmastodonten, sier Marith Hope, direktør i Riksutstillinger.

Mye taler for at Riksutstillinger står foran en innlemmelse i Nasjonalmuseet for kunst, slik det anbefales i Kulturmeldingen. Et samstemt styre i Riksutstillinger har sagt et klart nei til innlemmingen og hevder at Norge er best tjent med et selvstendig Riksutstillinger.
– Vi vet ikke hvordan en innlemmelse vil bli organisert, heller ikke om vi beholder en form for autonomi, men slik vi ser det nå, vil vi miste kontroll over egen programprofil, sier Marith Hope til Billedkunst. – Vi handler raskt og bruker i all hovedsak frilanskunstnere og -kuratorer som har god kontakt med det nye og unge kunstmiljøet. Ved en innlemmelse må vi bruke fast ansatte fra museet, noe vi har dårlig erfaringer med fra tiden i Museet for samtidskunst. Vi mister også den gode kontakten vi har med produksjonsmiljøet og kunstnere.

Historieløst
Riksutstillinger ble opprettet i 1953 og lå i perioden 1988-1996 under Museet for samtidskunst. Kulturminister Åse Kleveland gjorde Riksutstillinger til en frittstående institusjon igjen. – Vil Riksutstillinger støte på de samme problemene under Nasjonalmuseet, som under Museet for samtidskunst?
– Stortinget og Kultur- og kirkedepartementet lider av et kollektivt hukommelsestap her: Åse Kleveland fikk Stortinget med på at det måtte etableres et fristilt Riksutstillinger, basert på den stedmoderlige behandlingen Riksutstillinger fikk som del av museet. Det syntes uforenlig å fokusere ressurser, økonomiske og personalmessige, på å bygge opp et stort sentralt museum, og samtidig ha likeverdig fokus på turnévirksomhet rundt om i landet.

Et distriktspolitisk alibi?
Hope mener sammenslåingen er en del av det politiske spillet rundt opprettelsen av Nasjonalmuseet.
– Vi har lagt fram våre synspunkter til Kulturkomiteen og på høringen av Kulturmeldingen, og vi føler oss overkjørt og tvunget. Mistanken om at vi er et distriktspolitisk alibi for å bevilge penger til hovedstadsmastodonten blir bekreftet, sier Hope.
– Kultur- og kirkedepartementet har ikke tilkjennegitt noen årsaker til innlemmelsen, bare at de ikke finner noen argumenter for ikke å innlemme oss. I den første proposisjonen om Nasjonalmuseet ble det sagt at Riksutstillinger var så gode på formidling og nettverksbygging at det derfor var viktig å ha oss med. Vi skal altså redde Nasjonalmuseets rolle som et nasjonalt museum for hele landet, sier en frustrert Marith Hope.

Ingen kommentar
Familie-, kultur- og administrasjons-komiteen har det politiske ansvaret for innlemmingen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet. Sonja Irene Sjøli, leder i komiteen, ønsker ikke å uttale seg ennå:
– Saken var oppe i forbindelse med Kulturmeldingen, og departementet evaluerer saken nå. Den vil deretter bli lagt fram for Stortinget og vår komité. Jeg vil først gå inn i de konkrete problemstillingene når saken blir lagt fram for Stortinget. Det er alt for tidlig å si noe nå.
Kultur- og kirkedepartementet vil heller ikke uttale seg, verken om faglige argumenter for innlemming eller eventuelle tidspunkt for det.
– Jeg vil ikke uttale meg i denne fasen, men kan komme tilbake med mer informasjon etter evalueringsseminaret 15. september. Her kaller Kultur- og kirkedepartementet inn ulike kunstinstitusjoner, fylkeskommuner og knutepunktinstitusjoner for å drøfte Riksutstillingers rolle i lys av den nylig avsluttete evalueringen av institusjonen forfattet av fil. dr. Roger Blomgren, sier Stein Sægrov, avdelingsdirektør i Kulturavdelingen i departementet til Billedkunst.