Departementet overtar

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 6/2006

Del: 

Med boka Kuratorene kommer: kunstpolitikk etter 1980 har Dag Solhjell skrevet seg gjennom to hundre års billedkunstpolitikk. Dette er vel og merke ikke kunstinstitusjonens historie, men en historie om hvordan den norske stat, det vil si departement og storting, har utøvd sin makt.

For å få fram endringene i historien har Solhjell brukt et regimebegrep hentet fra samfunnsforskeren Rune Slagstad. Et regime defineres av hvilke rådgivere staten vender seg til. Men mens Slagstad gjerne fremhever enkeltpersoners innflytelse i historien, velger Solhjell å gjengi offentlige utredninger og stortingsdokumenter.
I 1980 var det, ifølge Solhjell, kunstnernes nyopprettede fagforening som hadde statens tillit. Han påstår således at 99% av forslagene til bevilgninger fra den første – og hittil eneste – offentlige utredning om kunstformidling (Formidlingsutvalget 1981) skulle gå til tiltak som var kontrollert av billedkunstnernes organisasjoner.
Det fagpolitiske regimet skulle imidlertid få kort virketid, det fagpolitiske demokratiet undergravde, ifølge Solhjell, snart organisasjonenes kunstneriske legitimitet i statens øyne. Vendepunktet kom med opprettelsen av Museet for samtidskunst i 1988. Fra midten av 1990-årene fikk de regionale kunstmuseene statlig støtte. Kunstnernes over hundre år gamle flertall i innkjøpskomiteer og styrer i statlige museer sto for fall, mens kunstnersentrene ble «deklassert» fra stat til fylker.
Men det var ikke kunsthistorikerne som overtok makten. Ifølge Solhjell vokste det i løpet av 1990-årene fram et nytt regime der statens embetsmenn etter hvert selv tok direkte styring i kunstpolitikken, mens den kunstneriske anerkjennelsesfunksjonen ble overlatt til frittstående kuratorer. Utviklingen ved Nasjonalmuseet og Kunsthøgskolen i Oslo fremlegges som eksempler på denne direktestyringen. I Nasjonalmuseet blir så vel kunsthistorikere som billedkunstnere holdt utenfor de styrende organer. På kunsthøgskolen truer eksterne oppnevnelser akademiets autonomi.
Budsjettall og grundig dokumentasjon gjør boka til et viktig oppslagsverk for alle interesserte. Man må dog være oppmerksom på at Solhjell rir sine kjepphester hardt. Jakten på å plassere makt hos én gruppering, stenger for at erkjennelsen om at statlig politikk på dette området lenge har vært resultatet av en dragkamp mellom flere grupperinger og personer. Det gjaldt jo allerede Formidlingsutvalget – der kunstnerne ikke var så enerådende som Solhjell hevder.
At kunstnerorganisasjonene mistet mange posisjoner i 1990-åra er et faktum, men skyldtes ikke nødvendigvis svekket kunstnerisk legitimitet, som Solhjell påstår. Først og fremst ble det ved opprettelsen av Museet for samtidskunst og statlig satsing på regionale kunstmuseer etablert en ny ekspertise på samtidskunst som gjorde kunstnerflertall i innkjøpskomiteer og styrer til en anakronisme. Og selv om staten tok en del makt fra kunstnerne, lot den dem også beholde mye.
Som nevnt mener Solhjell at kuratorene har fått anerkjennelsesmakt, men ikke kunstpolitisk makt, det kan derfor innvendes at det er ulogisk å bruke kurator-begrepet som en betegnelse på et kunstpolitisk regime. Solhjell konkluderer da nærmest også med at vi per i dag har et «departementsregime».
Solhjell skal honoreres for ikke være redd for å sette aktuelle hendelser inn i et langsiktig analyseperspektiv, selv om man i denne type bøker – til forskjell fra avisinnlegg – normalt legger seg på et mer forsiktig nivå. For eksempel har vel noen pekt på at statens innblanding på Kunsthøgskolen i Oslo ikke nødvendigvis er et angrep på kunstens eller skolens autonomi, men skyldes at skolen selv midlertidig ikke klarer å håndtere sine indre konflikter innenfor de rammer staten setter.
Nasjonalmuseets sammenslåing brukes i boka som et bevis på hvor avmektig det kunstfaglige miljøet er blitt, og basisutstillingene som et bevis på kuratorenes makt. Beviset svekkes allerede få dager etter at denne boka er gitt ut – «sjefskuratoren» Sune Nordgren har abdisert og direktørstillingen er øremerket kunsthistorikerlauget.