Biennale om by

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

For fjerde gang arrangeres Unge Kunstneres Samfunns egen biennale, en biennale som utpeker seg ved en prøvende holdning til egen form, og med skiftende kunstnerisk ledelse og lokalisering.

I år ble nettopp lokaliseringen temaet; overskriften for utstillingen er byen som erfaringsrom i den unge, norske samtidskunsten. Helga-Marie Nordby og Ida Kierulf fikk jobben som kuratorer etter at Unge Kunstneres Samfunn (UKS) annonserte etter gode utstillingsideer. De er utdannet henholdsvis kurator og kunsthistoriker, og er etter eget utsagn relativt ferske i gamet. Vi møter dem midt i hektiske forberedelser en varm sommerkveld i biennalens hjerte: UKS’ nye lokaler i Lakkegata i Oslo.

Byen
- Den forrige UKS-biennalen var stort anlagt med internasjonalt nedslagsfelt. Dere har isteden valgt å gå ned til tolv kunstnere og bruke UKS’ egne lokaler, i en slags sentraliseringsånd. Det skal handle om byen og i særdeleshet Oslo. Hva er så interessant med byen?
Kierulf: – Vi ser en stadig større tilstedeværelse av byproblematikk i unge norske kunstneres verk. Det finnes selvfølgelig flere historiske eksempler på norske kunstnere som har brukt byen som motiv – et kroneksempel er jo Arne Ekeland. Dagens kunstnere tematiserer og problematiserer i mye større grad byen som sosial og politisk virkelighet. Dette har fått svært ulike utslag hos kunstnerne i biennalen, men gjennomgående ser vi et fokus på den konflikten mellom individ og samfunn som nettopp spilles ut i byen. Det var vårt ønske å ta tak i dette, og undersøke hvordan det uttrykkes hos et utvalg unge norske kunstnere i dag.
Nordby: – Nå skriver avisene side opp og side ned om urbanitet og byutvikling, så utstillingen reflekterer på mange måter samfunnsdebatten forøvrig. I Norge har byen som fag i form av urbanisme, byplanlegging o.l. tradisjonelt vært mindre tydelig enn i mange andre land. Og i kunstutstillinger i Norge har det ennå ikke vært et såpass omfattende fokus på byproblematikk som vi håper å få til her.
– Men hva er det som er spesielt med akkurat Oslo?
Kierulf: – Utstillingen fokuserer ikke på Oslo som sådan, men snarere på byen som struktur og rammeverk for den kunstneriske produksjonen. Likefullt har vi ønsket å ta tak i vår lokale situasjon, og la den være et springbrett for en videre refleksjon omkring byen som erfaring. Vi ønsket å se på hva slags rolle en kunstinstitusjon som UKS har i en by og i lokalmiljøet, og hva slags rolle den bør ha og ønsker å ha, og om det eventuelt er noe motstridende her.
– Det er vel kanskje på tide at kunstnerne kommer på banen i debatten om Oslo?
Kierulf: – En av våre hovedinteresser er å se hva kunstneren kan si og gjøre annerledes enn en politiker eller en byplanlegger. Ofte blir kunstneren en som kommer etterpå og pynter litt på fasadene. Mange kunstnere ønsker større delaktighet enn dette, og de kan og bør være med på å initiere viktige diskusjoner som har relevans i en større offentlighet.
Nordby: – I verkene som er med på biennalen kan man se en interesse for individets personlige erfaring med det å leve i en by. Ikke på en navlebeskuende måte, heller individet satt i forhold til de strukturer som omgir det. I internasjonale utstillinger har vi sett eksempler på hvordan man beveger seg den andre veien, man tar utgangspunkt i ideologier eller materielle og politiske mekanismer. Men kunstnerne her har vært opptatt av hvordan enkeltindividet og dets historier forholder seg til slike mekanismer. Man kan si at utstillingen uttrykker et humanistisk perspektiv på byen.
– Er det ikke da et paradoks at dere ikke har gått ut i byen, men holder dere innenfor galleriet?
Nordby: – Det har vi diskutert mye. Vi har valgt å ikke fokusere på sosialt relaterte prosjekter, fordi det er en krevende form som ofte feiler i mangel på etisk bevissthet og oppfølging over tid. Vi har heller ønsket å skape en konsentrert diskusjon inne i gallerirommet, og håper at den kan bidra på en annen, men like verdifull måte.

Kuratorrollen
– Tidligere har det vært overvekt av kunstnere som har kuratert UKS-biennalen, tror dere at dere tilfører noe annet? Nordby: – Jeg er jo utdannet kurator, det er min jobb, hva jeg eventuelt tilfører eller gjør annerledes enn en kunstner ville ha gjort i den samme jobben er vanskelig å si.
Kierulf: – For min del er jeg utdannet kunsthistoriker og holder på med et doktorgradsprosjekt om byproblematikk, og bidrar med dette på min måte slik en kurator med kunstnerbakgrunn bidrar på sin måte, både personlig og faglig.
– At dere er to kvinner, speiler det seg i valget av kunstnere og tematikk? Nordby: – I utgangspunktet tror jeg ikke at dette har noen betydning i denne sammenhengen. Vi har heller ikke hatt et spesifikt kjønnsperspektiv i vår omgang med tematikken.
Kierulf: – Men vi har vært bevisste på kjønnsfordelingen, og i tillegg har vi ønsket å se utenom noen åpenbare valg av kunstnere.
Kuratorene forteller at de har lagt vekt på å skape et felleskap blant kunstnerne som er med på biennalen.
Nordby: – Vi har ønsket å skape en ensemblefølelse og å understreke at kunstnerne deltar i en større helhet.
Kierulf: – Vi har hatt mange møter og middager og diskutert nøye med dem hvordan de har lyst til å presentere seg selv, bl.a. på seminarene, i katalogen, på pressekonferanser osv. Vi har jobbet utrolig tett med alle kunstnerne, og det har vært viktig for oss å følge dem hele veien. De pågående samtalene med kunstnerne under prosessen, er for oss noe av det mest givende ved å være kurator.
Nordby: – Vi har også spurt kunstnerne til råds, for vi er begge ganske ferske som kuratorer. Vi lever i den troen at kunsten kan bli enda bedre gjennom en åpen dialog, og vi har fått veldig god tilbakemelding fra kunstnerne på dette.

Utvalg av kunstnere
– Hvordan har dere gått fram for å finne kunstnere?
Kierulf: – Vi har vært på mange atelierbesøk, og vi har vært på akademiene i Oslo, Trondheim og Bergen og snakket med nesten alle studentene der. Vi har besøkt kunstnere som vi har vært nysgjerrige på og har i tillegg fått gode tips underveis.
Jeg valgte også å være prosjektleder for Oslo Open i forkant av denne kuratorjobben, det var en unik mulighet til å få et overblikk over situasjonen her.
Nordby: – Da vi startet arbeidet, vurderte vi å bryte med ideen om at UKS-biennalen skal være en norsk mønstring. Vi var på mange atelierbesøk i Stockholm, København og Berlin, der veldig mange skandinaviske kunstnere holder til.
Vi brøt etter hvert med denne ideen dels av praktiske og økonomiske årsaker, dels fordi vi så at de fleste vi faktisk ønsket å arbeide med var norske kunstnere. Med en såpass lokal tematikk, var det også en fordel at kunstnerne hadde et særlig forhold til denne byen.
– Dere har stort sett landet på kunstnere bosatt i Oslo, og på en aldersgruppe, sånn omtrent mellom 30 og 40 år. Hvorfor ble det sånn?
Nordby: – Generelt kan man si at vi har valgt kunstnere som er på vei mot å bli etablerte og som vi mente kunne ta denne utfordringen. Det har ikke vært noe prinsipp, men slik har det blitt. Men dette er jo Unge Kunstneres Samfunn, så det begrenser seg naturlig oppover.
– Litt pussig at det ble et såpass Oslo-basert utvalg, UKS har jo medlemmer over hele landet?
Kierulf: – Vi har konsentrert oss om de større norske byene, og vårt valg av tematikk er nok også sterkere tilstede i kunstproduksjonen der.
Nordby: – Men vi har fått tilsendt materiale fra folk i bl.a. Stavanger, Finnmark og Tromsø. Det har jo noe med ressurser og tid å gjøre; man drar gjerne til steder hvor man treffer mange på et sted.
– Dere har også valgt å inkludere en komponist, Lars Petter Hagen?
Nordby: – Vi ble tipset om han, han er en klassisk skolert komponist, men beveger seg ofte utover sitt felt og jobber utradisjonelt og konseptuelt med blant annet video, lydinstallasjoner og soundscapes. Kierulf: – Vi synes det var interessant å se hva en kunstner med hans bakgrunn kunne skape i en utstillingssammenheng.

Utendørs film
– Hvem er biennalens publikum, og hva gjør dere for å nå nye publikummere?
Kierulf: – Vi håper at publikum kan være nær sagt hvem som helst, og at tematikken vil kunne berøre mange. Vi har inngått samarbeid med andre kulturaktører, bl.a. med Norsk Filminstitutt. Sammen med dem skal vi lage en stor utekino i UKS forgård, kalt UKS Film og By. Over tre kvelder skal vi vise spillefilmer, dokumentarfilmer, reklamefilmer og kortfilmer som på en eller annen måte har byen som gjennomgangstema. Foruten dette blir det seminarer og byvandringer, som vi håper vil appellere til et større publikum.
– Det er en trend i tiden å lage store bokliknende kataloger, hva slags betydning har katalogen i forhold til utstillingen?
Nordby: – Vi kunne godt ha laget en katalog med mange teoretiske artikler som belyser temaet. Men vi valgte isteden en verksfokusert katalog, som forhåpentligvis kan gi større innsikt i bakgrunnen for de ulike arbeidene og fungere som en nøkkel til utstillingen. Mange av verkene er ganske komplekse, og har mange lag utover det som er synlig i utstillingen.

Den siste UKS-biennalen?
I katalogens forord kommer det fram at UKS-biennalen 2004 kanskje blir den siste. Den trues med nedleggelse fordi Norsk kulturråd prinsipielt ikke støtter slike arrangementer i mer enn fire år. Da er de nemlig å regne som en institusjon.
Kierulf og Nordby kan fortelle at de har lidd under at biennalen har fått mye mindre penger nå, fordi det er fjerde gang den arrangeres.
Nordby: – Men en biennale blir aldri en institusjon. Den forandrer hele tiden form, den er helt åpen og det vil alltid komme nye mennesker som revurderer den og gjør den ny og annerledes. Det er viktig å ta vare på UKS-biennalen, den er spesiell fordi den gir yngre kunstnere og yngre kuratorer muligheten til å være med på et såpass stort og omfattende prosjekt.