I mastodontens mage

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

Riksutstillinger tvinges nå inn i Nasjonalmuseet for kunst.

Med platte virkemiddel og simpelt formynderi skal Riksutstillinger skrus inn i den tunge og kompakte nasjonal-institusjonen, stikk i strid med ønsker fra brukerne og krav fra produsentene. Vi risikerer å miste en vital, åpen og dristig kunstformidler, en institusjon som de siste åra har initiert nyskapende kunstprosjekter med grep som ligger langt fra de hittil kjente museale strategier.
Riksutstillinger kom seg ut av Samtidsmuseets klamme og slappe favn i 1996. Det var etter denne nødvendige flukten fra de museale kontorer at Riksutstillinger fikk nytt liv og ny giv. Riksutstillinger skulle skape prosjekter med samtidskunst som skulle nå folk over hele landet gjennom ulike konsepter og frodige formidlingsmodeller. Dette har de lykkes med i stor grad.
Det er svært viktig at en liten nasjon dyrker fram ulike og alternative ytringsarenaer. Det er avgjørende for demokrati og fri tenkning at et lite land har flere sterke og uavhengige kunstinstitusjoner. Det finnes ikke ett land i vår kulturkrets som har høstet humane frukter av ensretting og monomane påfunn.
Jeg tviler på at det er mulig for Nasjonalmuseet å videreføre Riksutstillingers strategier. Det strider mot museumstyngden å ha mange prosjekter pulserende. I fjor hadde Riksutstillinger 430 arrangementer, de hadde over 30 kunstnere og kuratorer inne i produksjonen, de nådde et kraftig publikumstall og er den institusjonen som faktisk overrasker med sine prosjekter. Riksutstillinger fikk i evalueringsrapporten Dr. Blomgren leverte til KKD mer enn laud, noe som gjorde rapporten uegnet som argument for det planlagte raidet. KKD valgte derfor å holde rapporten tilbake, den ble ikke sendt ut på høring, en høring som ville ha vist regjeringen at det går en grense for hvor stor og enfoldig en nasjonal museums-mastodont bør være.
Hvis forfatterne ble tilbudt kun ett statlig eid, enerådende og udemokratisk forlag som eneste tung formidler av litteratur, et lukket forlag uten en eneste forfatter i styret eller posisjon, uten en eneste forfatter i innkjøpskomiteer og litterære råd, et mono-forlag som satte dagsorden ved å rydde vekk alternative forlag, ville vi fått protester. Kanskje til og med våre styresmakter ville unngå en slik litterær øst-tysk struktur. Så hvorfor ensrettes billedkunst-scenen så travelt?
Skal vi godta at en halv håndfull ujevnt kompetente museumsentreprenører legger de absolutt sterkeste premissene for det store bildet av norsk kunst i overskuelig framtid?
Skal vi trives med et museum som operer som et allvitende enevelde?
Er det nok å håpe at denne lukkede nasjonale og massive strukturen har en snill og klok leder?
Kan vi godta at kunstnernes protester ignoreres i ny-arrogansens ånd?
Ønsker vi at en levende og ivrig riksformidler strippes og fortæres for å gi Nasjonalmuseet for kunst et bitte lite distriktsalibi? (– for med Riksutstillinger inne i sin mastodont-mage kan det jo hende at Nasjonalmuseet sender ut en håndfull utstillinger som forenklede underprosjekter av de store prestisjeprosjektene, men selvsagt ikke så mange).
Mener kulturministeren at det norske demokratiet har råd til å slakte Riksutstillinger?