• Hans van Houwelingen forsøker å få hollandske politikere til å gi en kopi av et pissoar i hollandsk-kommunistisk stil fra 1925 til Riga. I en park var det satt opp en provisorisk reproduksjon av bygget.

Europeiske skulpturer

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

I 1925 ble det bygd et pissoar ved bryggen til en av de mange kanalene i Amsterdam. Hvis man ser opp når man er på vei inn i det lille huset, ser man en steinskulptur som er plassert overfor døra. Den forestiller en mann som tisser samtidig som han holder venstre knyttneve løftet.

Det ser ut som han synger også, sannsynligvis en sosialistisk kampsang. På Rigas niende skulpturquadrenniale bidrar den hollandske kunstneren Hans van Houwelingen med en forespørsel. Vil den hollandske staten gi en kopi av pissoaret til Riga? For å vise makthaverne i begge land hvordan det vakre lille bygget vil arte seg i Riga, har han plassert en reproduksjon i skala 1:1, utført i fototrykk på presenning, ved en dam i en av byens parker.
I og med at bygget ble tegnet av Amsterdams daværende byarkitekt kan man forestille seg at folk fra alle samfunnslag den gang var fascinert av kommunismen og hvordan et liv under den røde fanen ville arte seg. I Amsterdam var det aldri egentlig snakk om revolusjon. Kommunismen var snarere en slags trend.
Politikerne i begge landene virker, i alle fall offisielt, ganske interesserte i å gi, respektive ta imot, gaven. Men selv om den byråkratiske prosessen stopper opp og van Houwelingens forslag bare forblir avisoppslag, synes hensikten med prosjektet å være oppnådd. Gjennom å få Rigas innbyggere til å spørre seg hvilken glede de skulle ha av å se en hollandsk pseudorevolusjonær i øynene skapes det koblinger mellom ulike kommunistiske tradisjoner, og samtidig konfronteres de med deres egen kommunistiske fortid. En periode i landets historie og en ideologi som mange i dagens Latvia synes å ville gjøre alt for å fortrenge, eller i det minste sentimentalisere.
Ut fra utstillingens tittel «European Spaces», og med tanke på at åpningen fant sted kort tid etter at Latvia var blitt medlem i EU, kunne man forvente at Kristaps Gulbis og Aigars Bikse, de latviske kuratorene og kunstnerne, valgte flere verk som i stil med van Houwelingens forholdt seg mer direkte til den aktuelle situasjonen. Når de historiske forandringene de facto er så påtakelig nærværende som i dagens Latvia, er forutsetningene tilstede for å lage en utstilling med en relevant politisk tematikk. Men slik ble det ikke.

En tittel åpen for tolkning
Allerede etter en kort tur i Rigas parker der mange av utstillingens verk befant seg, ble man klar over at de vel 50 verkene bød på en ganske blandet kompott. Her fantes alt fra tsjekkeren Frantisek Skálas store hund i stål og latvieren Petrs Mazurs flytende drivhus for sitrondyrking, til franskmannen Erik Samakhs solcelledrevne fløyter, opphengte i trær, som spilte når solen skinte. Det eneste som knyttet verkene sammen var at opphavsmannen var europeer og at man nok, om man var litt sjenerøs, kunne kategorisere alle verk på utstillingen som skulpturer. Det var ikke ferdigstilt noe tekstmateriale om utstillingen som kunne hjelpe oss litt forvirrede besøkende til å få innblikk i hvilke tanker kuratorene hadde om en samlende tematikk bak quadrennialen.
Det var likevel noen verk som forholdt seg direkte til utstillingens (antatte) tema, blant annet dansken FOSs verk Stand for two vendors, et bygg designet for salg av grønnsaker, som samtidig skulle forstås som et monument over markedsplassen. Tanken var å fokusere på noe så hverdagslig som varer som blir kjøpt og solgt over disk. Og fokusere på den endrede status en vare får når et økonomisk system blir byttet ut med et annet.
Imidlertid kunne usikkerheten om hvorvidt det var meningen at man skulle se et verk i relasjon til den verden vi lever i nå – det vil si Europa – eller ikke, i seg selv være interessant. Ett av verkene som havnet i et slikt limbo, var Et steinkast fra virkeligheten av Jon Gundersen. Tolv økser lå ved siden av tolv mobiltelefoner, alt laget av samme type grønnaktige stein. Den første øksemodellen var cirka 4000 år eldre enn den siste. At det ikke riktig gikk an å bestemme mobilenes modell kom av at Gundersen hadde formet dem ut fra ulike linjer i øksenes form. Likevel fulgte mobiltelefonene, designet i tråd med ulike stadier i steinøksenes evolusjon, samme utviklingskurve som dem vi har båret med oss de siste to, tre tiårene. Når alle elementer i Gundersens verk falt på plass ble man stilt overfor et helt uventet, men svært talende, bilde av den tid og det samfunn vi lever i i dag.

Skulpturer
Uavhengig av utstillingens eventuelle tema, så var resultatet først og fremst en skulptur quadrenniale. Det kan synes litt enkelt å samle sammen et bredt spektrum av skulpturer og la genrens ulike variasjoner spille opp mot hverandre. Men det var samtidig dette som ble utstillingens fortrinn. I blant fungerer det som burde være en alt for enkel løsning ganske bra – kanskje bare fordi det oppleves som en avveksling i forhold til det man pleier å få se på biennaler, men det fungerer uansett.
På utstillingen fantes både skulpturer med stilmessige røtter langt tilbake til 1900-tallet og en stor bredde av alt som i dag kan regnes inn i genren. Blandingen bidro til at det oppstod en del relasjoner mellom verk som hadde helt ulike måter å henvende seg på. Ved siden av irlenderen Dan Shipsides Rochers a Fontainebleau hadde kuratorene plassert norske Hanne Tyrmis verk Metaphors. Shipsides arbeidet med å kartlegge og rekonstruere rutene en fjellklatrer kan ta under forsering av en vanskelig overgang i Fontainbleau, Frankrike. Måten han beskriver fjellklatrerens måte å tenke på når han skal klatre oppover fjellet, minte mest av alt om forskjellige måter å fortelle en historie på. Utlegningen i modeller komplettert av tegninger var teoretisk på grensen til det tørre. Hanne Tyrmis verk kretset om kroppen og åndedrettet vårt og var snarere sanselig og direkte. En stor gjennomskinnelig glasskolbe pumpet luft ut i dype, rolige «inn- og utpust». Ved siden av lå et stort magesekkliknende objekt som på en nesten hakkete måte støtet luft ut i korte intervaller – slik vi puster når vi har angst eller er veldig redde. Den store variasjonen gjorde at verkenes særtrekk og måte å henvende seg på ble satt i kontrast. Slik trådte ulike aspekter ved arbeidene fram, på en annen måte enn om de hadde blitt vist sammen med verk de hadde mer til felles med.
Rigas niende skulpturquadrenniale var en merkelig opplevelse. Hvorfor man likevel ble sittende igjen med et positivt inntrykk, er vanskelig å si.