• Ikke bare relativt uetablerte samtidskunstnere, men også eldre kunstnere var representert på utstillingen. Her Unwritten, 12 March 1976 av Cengiz Cekil.

    Manifesta

Kunst uten sikkerhetsnett

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

I den belgiske kunstneren Sven Agustijnens to verk Johan og Francois portretteres to menn med afasi. En sykdom som har redusert deres språklige evner, og dermed deres forhold til omverdenen og til fortiden. Filmene følger dem gjennom noen terapitimer.

Å forsøke å huske om tirsdag kommer etter mandag eller onsdag, eller å med sikkerhet kunne si om det er et pinnsvin eller en sykkel på bildet som terapeuten viser fram, blir uoverstigelige utfordringer. Filmene gav et nesten ubehagelig klart bilde av hvordan evnen til å kunne formulere seg utgjør grensene for vår verden.
På pressekonferansen før åpningen av Manifesta 5 forklarte Massimiliano Gioni og Marta Kuzma, kuratorene bak utstillingen, at stadig flere kunstnere har begynt å undersøke og konstruere egne universer og mikrokosmos de siste årene. Å få innblikk i et mikrokosmos i form av et kunstverk kan si like mye om det makrokosmos vi lever i, som verk hvor man eksplisitt utforsker omverdenen, hevdet de. Augustijnens filmer var bare ett eksempel på hvordan et mikrokosmos kan arte seg, og utstillingen kunne by på flere undersøkelser av denne typen.

Lavmælt tone
Kanskje var det fordi mange verk tok utgangspunkt i denne solipsistiske måten å undersøke verden på at utstillingen generelt hadde en lavmælt tone. Biennalen hadde faktisk ikke noen verk som stakk seg ut på en spektakulær måte – med unntak av paraden som briten Jeremy Deller arrangerte for ulike foreninger og sosiale grupper i San Sebastian. Selv om stillfarende kunst ikke alltid er å foretrekke, opplevdes kuratorenes iscenesettelse av den europeiske samtidskunsten ganske tiltalende.
Kuratorene hadde ikke gitt biennalen et tema eller et navn utover «Manifesta 5». Blant utstillingsinformasjonen fantes noen ganske så luftige stikkord til utstillingen, som «political rumour», «ruins in reverse», «spiritual noise» og «staged matrix». Men de var like raskt lest som glemt. Biennaler og gruppeutstillinger har utviklet et stadig mer presset forhold mellom tema, tittel og verk de siste årene. Den temaløse utstillingen opplevdes derfor som en befrielse og gjorde reisen til de to sammenvokste byene, Donostia og San Sebastian på Spanias vestkyst, verd turen.

Private universer
I følge et kart skulle tyskeren Leopold Kesslers verk befinne seg på et torg i sentrum av San Sebastian. Vi var flere kunstturister som lette etter det. Til slutt stoppet vi opp foran fontenen. En av vannstrålene sprutet opp i en litt skjev vinkel. De fleste var enige, vi hadde funnet verket. Et annet spørsmål var hvordan man skulle forstå det. Ettersom kuratorene hadde nevnt sin interesse for private universer begynte man å se antydninger til slike nesten overalt – og merkelig nok synes jeg at en del verk ble bedre om man så dem på det viset. Jeg tror nok likevel at Kesslers vannstråle snarere skulle sees som en intervensjon i, og kanskje mot, en hyperregulert byarkitektur.
Det fantes likevel verk som kunne regnes inn i kategorien av verk som etablerer mikrokosmos. I shamanen og ornitologen Külli K. Kaats video Avifauna har menneskets språk blitt byttet ut med skrik, kvitring og kauking. I komposisjonen forsøker hun å gjenskape en type «fuglespråk». Og når man i en videomonitor ser ansiktet og de stirrende øynene hennes, tviler man ikke på at hun har lykkes. Blikket likner mer en fugls enn et menneskes.
I et avgrenset rom i det tidligere klosteret, San Telmo, fantes en av biennalens absolutte høydepunkter, tyskeren Hito Steyerls film November. Filmen er delvis et portrett av en venninne som, etter en periode som vesttysk terrorist i en gruppe som tok over etter Bader-Meinhof, tilslutter seg den kurdiske frigjøringskampen. Etter sin død blir ansiktet hennes et ikon, á la Che Guevara, for den kurdiske kampen.
November er ikke bare en dokumentar som viser hvordan en ung jente forvandles til martyr. Ved å spille ut mytologien i ulike filmatiske genrer – Bruce Lee kontra Ross Meyer – lykkes Steyerl i å bygge opp et komplekst bilde av hvordan legender skapes, og framholder filmens tvetydige forhold til verdenen den påstås å speile.

Manifesta
Mens Manifesta 4 i Frankfurt snarere kommer til å bli husket som en slurvete opphengt skoleutstilling, enn for kuratorenes forsøk på å aksentuere dialogen mellom deltakerne og la utstillingen vokse fram som et rizomatisk felt, er Manifesta 5s iscenesettelse iblant nesten for estetisk. Det gjelder spesielt for verkene i San Telmo. Om kunst ikke er laget for å henge i en kirke, skal den kanskje ikke konkurrere med den sakrale estetikken. Generelt hadde man lykkes i å plassere ulike kategorier verk i lokaler – fra kloster til fabrikklokaler – der det likevel oppstod en balanse.
I denne utgaven av Manifesta hadde man gått vekk fra den tidligere regelen om bare å presentere unge kunstnere som ikke har hatt et større gjennombrudd ennå. Her fantes også verk av kunstnere som ikke har fått oppmerksomhet på 1970- og 80-tallet. En av dem var tyrkeren Cengiz Cekil med verket Unwritten. På en rekke avissider hadde han dekket all tekst med brunt papir. Resultatet har blitt en grafisk ganske vakker serie ark. Bildene som fikk stå igjen, blir mer anonyme enn dem vi kan se i et ukjent menneskes fotoalbum.
Kuratorene hadde gitt uttrykk for at de hadde valgt kunstnere uten tanke på nasjonal tilhørighet, og at nasjonal tilhørighet generelt er uinteressant når man ser på kunst. Det kan de naturligvis ha rett i. Mangelen på nasjonal interesse førte til at de bare stilte ut én skandinavisk kunstner, norske Kim Hiorthøy. På en betongvegg fantes noen underlige tegneserieaktige ansikter, en fugl og noen dødningeskaller. Foran veggen lå bunker med plakater som man kan ta med seg hjem. På en av dem var en kanin som syntes å lukte på en blomst. På en annen stod teksten «Everything you thought would happen will never happen» i beste 70-tallstypografi.
Verket fengslet og forvirret kanskje mest ved sin ugjennomtrengelighet. Men man kunne ikke for sitt bare liv forstå hvilke baktanker Hiorthøy hadde med komposisjonen – dvs om han ikke bare var ute etter å gjøre den stakkars betrakteren forundret. Med tanke på hvor stor tilgang det var på gratisplakater, var det noe forlokkende i den både direkte og vanskelig tilgjengelige hiorthøyske estetikken.

Var Manifesta 5 en minneverdig biennale?
Man kan tenke seg at Massimiliano Gioni og Marta Kuzmas temaløse biennale var en reaksjon på at temautstillingen de senere år har blitt stadig mer utvannet. Ved å fokusere på den «verden» et individuelt kunstverk kan romme, i stedet for å påtvinge verkene et vitnesbyrd om verden, løftet de fram en ytringsform som ellers lett kan bli undertrykt i gruppeutstillinger. De viste at det finnes andre måter å kuratere på, enn å skape et tema som ingen riktig tar på alvor og deretter samle sammen en masse verk som, i alle fall tilsynelatende, skal illustrere temaets alvor.
Gioni og Kuzma hadde bevisst iscenesatt en «stillfarende utstilling». Det Manifesta 5 kan kritiseres for, er at det iblant ble vel stille. Men på den andre side skal det finnes plass til stillfarende utstillinger iblant også.