• Detalj fra Fischli og Weiss` installasjon Uten tittel (1995/96)

Dekonstruerende undring i streng ramme

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 5/2004

Del: 

Bak de tildekkede vinduene i Bergen kunstmuseum har en siden begynnelsen av juli kunnet delta i det sveitsiske kunstnerparet Peter Fischli og David Weiss’ humoristiske fabuleringer omkring kunstinstitusjonens grenser, hverdagslivets grunnleggende krefter og tingenes betydning. Fischli og Weiss leker seg i kunstens grensetilstander.

Et fellestrekk ved arbeidene er bruken av hverdagsgjenstander. En installasjon og flere skulpturer består av ordinære objekter; en hundeskål, en plate osv. Men gjenstandene er ikke utstilt som ready-mades, derimot er de gjenskapt i polyuretan, gummi eller gips. Fischli og Weiss imiterer dermed ready-made-objektet. De posisjonerer seg i skjæringspunktet mellom kunstens mimetiske tradisjon og kritikken av kunstinstitusjonen i tradisjonen fra Duchamp. Med humor avfotograferer Fischli og Weiss i «Pølseserien» en ulykke der to pølsesnabber har kollidert, de stabler ulike typer servelatpølse i Teppebutikken, osv. Verkene blir diskusjoner omkring grensen mellom kunst og det rene pølsevev.
Det er en tone av anti-estetikk over det hele. Videoene er kornete og objektene uglamorøse. Likevel preges verkene av en perfekt presisjon. I serien «Stille ettermiddag» er grønnsaker og kjøkkenredskap oppstilt som skulpturer i absolutt balanse og fotografert like før de bryter sammen. Fotografiets øyeblikksutsnitt gir oss illusjonen av å kunne bevare den perfekte harmoni og likevekt, og serien viser dermed det skjøre i forsøket på å holde hverdagen sammen og skape mening og harmoni i tilværelsen. Den samme presisjon fra kunstnernes side finner vi også i videoen Tingenes løp. Forarbeidet til filmen varte i nesten to år, og viser en enorm kunnskap om kjemiske og fysiske egenskaper ved hverdagens objekter og stoffer. Det er en genial loop der objekter fra atelieret setter hverandre i bevegelse i et endeløst kretsløp. Det er ikke noe høydepunkt i denne «fortellingen», det er ingen begynnelse, og heller ikke noen slutt. Kretsløpet kan forstyrres når som helst, eller det kan bevege seg på grensen av det fysisk mulige i evighet. I tillegg til å være dypt fascinerende fysikk fra roterommet, så stiller videoen spørsmålet om alle tings utgangspunkt og slutt. Var det noe som satte det hele i gang?
Hverdagsobjektene og det ordinære er ikke staffasje for å nå noe dypere. Fischli og Weiss’ prosjekter er forsøk på nettopp å dekonstruere grensen mellom naivitet og dypsindighet, tilfeldig og forutbestemt. Ikke bare oppheves dikotomien, men også det hierarkiske i skillet mellom hverdagslig og kunstnerisk, banalt og filosofisk. Dette er spesielt tydelig i ett av de vakreste verkene på utstillingen; nemlig Uten tittel (spørsmålsprojeksjon). Spørsmålsprojeksjonen vises her med tysk tekst, men på begge sider utenfor kan en finne alle spørsmålene skrevet på tysk og med norsk oversettelse. Inne i et mørkt rom står et bord med fire lysbildefremvisere, en kassettspiller og en liten seng. På veggen projiseres mange ulike «store» og «små» spørsmål samtidig. De kommer gradvis til syne, og hviskes ut som små stjerneskudd. Spørsmålene er løsrevet fra en kontekst og kommer i en evig strøm: «Er følelsene mine korrekte?, Er jeg min sjels sovepose?, Er djevelen lykkelig?, Hvor mye blir 43x87?» osv.
Fischli og Weiss sammenlignes i katalogen med de to hovedpersonene i Flauberts roman, Bouvard og Pécuchet. Bouvard og Pécuchet er på evig jakt etter mening og absolutt kunnskap, men deres søken etter sannhet strander i kaos av spørsmål og usammenhengende svar. Denne utstillingen aktualiserer et viktig trekk ved forholdet mellom Flauberts forfatterstemme og karakterene i romanene hans. Flaubert er nøkternt beskrivende og systematisk i sin skriving. Karakterene derimot er fanget i eget kaos. Museet forsøker her å innta samme «nøytrale» posisjon. Men ved å sortere tradisjonelt kronologisk og etter medium, styres betrakteren til å kontemplere, fremfor å kunne gå inn i en tematikk. Fischli og Weiss er kanskje fabulerende, men de er det fordi de (i motsetningen til Pécuchet og Bouvard) vet at de er i en situasjon av uvitenhet, innenfor en institusjon der det bare tilsynelatende er orden. De leker med kunstinstitusjonens orden, teorier og objekter, mens museet motarbeider dem. Dette er for eksempel tydelig innerst i utstillingen der vi finner installasjonen Uten tittel. Den består av lerreter, malingsspann og liknende, laget naturtro i polyuretanskum og stilt i et eget rom. Hadde installasjonen fått stå sammen med verk som «ser ferdige ut», ville en få frem flere spørsmål knyttet til hva kunstobjektet er, og tydeliggjort ulike lag av mening. Nå styres vi til å se anti-kunstverkene som verk. Det er synd at museet gjennom monteringen bremser pølsesnabbens poetiske potensiale istedenfor å hengi seg til denne naivitetens filosofi.